Traver  som stresser
Jeg får ofte spørsmål om hvordan vi kan roe ned travere som bare stresser og vil løpe.  Av en eller annen grunn så er kaldblodshestene i flertall.  Deretter er stress noe som nesten aldri skjer emd en hingst.  

Stress er noe av det vanskeligste å jobbe med.
 
Det finnes mange ting du kan jobbe med for å få hesten roligere. Noen viktige grunnprinnsipper gjelder, som foreksempel at;
- Hesten alltid skal være roligere etter at treningen er avsluttet enn hva den  var da treningen begynte.
-  Sørg for at hesten er motivert til å svare Ja  når du ber den om noe".
-  Og "Hesten må forstå hva du prøver å lære den".

Det første innebærer at du ikke kan avslutte treningen med en stresset  hest. Gjør du det blir den enda mer stresset neste gang, Rir du hesten  så ri den til den blir litt sliten. Ikke ved å ri fort, men heller ved å gi den  oppgaver som for eksempel kontuerlige skifte av retning, gangart og hastighet. Stopping  og rygging er serdeles effektivt i denne type trening. 

Dersom du ønsker at hesten din skal stoppe og stå rolig så sørg først for at den  er motivert til det. Jobb hesten til du føler at den tenker "Nå skulle jeg ønske  at jeg fikk en pause". Da spør du
hesten om den vil ha en pause, ikke før. Ha hesten jobbet en halvtime nå kan det godt tenkes den svarer; "Jeg trodde aldri mer du ville tilby meg det!"
Jeg  tror de fleste som ikke lykkes med å roe ned sin hest feiler akkurat på dette  med å få hesten motivert til selv å ville stå rolig eller skritte rolig.

Vær klar over at det kan ta ganske lang tid og mye jobbing før hesten er  sliten nok til sev å ville stoppe og stå helt stile. Men skal du lykkes så må du  og din hest dit hver eneste gang du er
ute på tur. Sørg for at hesten forstår  deg og hva du vil ha den til å gjøre. For eksempel ved at du ikke bytter  treningsmetode i ett sett.

En-tom-stopp er også veldig effektivt å bruke i forindelse med stress.  Å bli bøyd til stopp er ikke ubehagelig.  Det kan det være om du stopper hesten med press på bittet.  Vi når raskere fram til endringer av hestens atferd om vi kan unngå å tilføre hesten smerter eller ubehag.

Vi kan ikke bli skuffet, frustrert elelr sint på en hest som stresser.  Da blir hesten verre.  Vår oppgave er å ovrbevise hesten om at "Ingen har bedt deg om å gjøre alt det du virker til å tro!"  Hesten stresser faktisk ofte fordi den tror det er vi som ber den om å gjøre alt på en gang.  Nettopp derfor er det så effektivt når vi ikke sier noe til hesten, men bare er til stede og styrer hesten.  Videoen under er av en unghest, kaldblods traver.  Jeg ville benyttet samme teknikk om det var en ridehest. 

Nøkkelen til
respekt og bedre lederskap.

Mange hesteeiere mener at vi bare skal være myk og behagelig mot hesten. Om vi alltid er slik mot hestene ville det ikke være naturlig for dem og vi kunne heller ikke kalle det natural horsemanship.  Respekt kommer gjennom lederskap.  Lederskap etableres gjennom å kontrollere hestens bevegelser.   Noen ganger krever dette tøffhet og bestemthet.

Alfahesten nøler ikke
med å forsvare sin posisjon. Observerer vi hester når de er sammen i flokk vil vi se at de både er intime og myke med hverandre. I en hesteflokk er det imidlertid ofte kamp om rangordningen og da ser vi at de kan være ganske tøffe og bestemte.

Hestens spill om dominans kan være ganske skremmende for oss mennesker. Ikke så sjelden etterlater de synlige spor med
hovne og blødende merker etter spark og bitt. Det hender ofte at en hudflik blir avrevet også, og beinbrudd etter spark forekommer.

Å være flokkens leder er en rolle hesten tar veldig seriøst. Hesten nøler ikke med å ta i bruk voldelige midler for å forsvare sin posisjon. Med skrik, biting og spark jager flokklederen gjerne bort andre hester som prøver å utfordre vedkommendes
lederposisjon. Dette skjer ikke bare i en flokk med ville hester, men like ofte i vår egen luftegård med tamme hester. Alvoret i denne kampen om lederrollen gjør at jeg personlig aldri har to skodde hester sammen som ikke kjenner hverandre fra før.

Ett av målene mine som hestetrener er å utvikle en god følelse av samspill med hesten, - det å kunne tenke som hesten og lese mest mulig av dens atferd. Sammen med hesten ”gjør jeg derfor som hesten”.
Vi må sette oss inn i hestens psykologi og sosiologi, og vi må prøve å være på nivå med hesten. Vi skal ikke gjøre hesten om til en sløv og overtrent robot, men heller prøve å skape et partnerskap med dette fantastiske dyret. Vi skal prøve å bli stimulert og inspirert av hverandre.

Hvordan oppnår vi dette? Først må vi selvsagt bli venn med hesten. Hesten skal stole på oss og ikke frykte oss. Neste skritt, eller en del av denne treningen er å dominere hesten. Å dominere hesten er veldig viktig. Uten at vi dominerer hesten får vi heller ikke hestens respekt og den vil sannsynligvis selv prøve å dominere og utfordre oss. Det er dessuten viktig for hesten, både mentalt og instinktivt, å hele tiden vite hvem som er alfahesten av oss to. 

Jeg vet at det er inn i flere miljøer å hevde at det er unødvendig, ja helt feil, å dominere hesten.  Ja det hevdes til og med at det knapt finnes dominans i en hesteflokk, men derimot hersker ro, fred og fordragelighet i flokken til enhver tid. 
Når jeg observerer en slik hesteflokk er det en bekreftelse på at rangrdningen er avklart og at ingen i gruppen utfordrer noen som er over i rang.  Slik er det også med meg og min flokk (de hestene jeg håndterer og omgåes).  Jeg er den ubestridte leder til enhver tid, og ingen tviler på det.


Den respektløse hesten
har flere måter å vise det på, men ikke alle er like tydelige. Det opplagte overrasker ikke noen. Spark, biting og slag med

frambeina, eller hesten nekter å bevege seg, steiler og bukker, stresser på tur, rykker og napper i bittet, drar deg avgårde og skubber og dytter deg. De mer usynlige tegnene på respektproblemer overrrasker nok mange mer;

-  Aggressivitet under foring.
-  Snur baken til deg i luftegården. 
– Får deg til å vike for den.
– Nekter å laste.
– Viser irritasjon når den strigles.
– Legger vekta på deg under hovrøkt og skoing.
-  Eller trekker beina til seg.
– Dårlig eller ujevn fremdrift
– Vil ikke stå rolig
-  Napper deg når du fester hjorten.
Bare småting vil mange si. Jo det er sant, men èn av disse er nok og summen kan bli katastrofal.

 

Besluttsomhet og selvsikkerhet
Det er spesielt to forhold hos mennesket hesten ikke får respekt av. Mangel på selvtillit – og aggressivitet. Har vi selvtillit (får vi av mye erfaring) og erstatter aggressiviteten med besluttsomhet så respekterer hesten deg mer etter hvor mye du har av dette. Grunnen er at det er akkurat disse to kvalitetene hesten leter etter hos alfahesten. Det motsatte, frykt og aggressivitet (noe mennesker ofte viser under lasting av hest) er egenskaper som
ikke passer for en leder.

Hva er dominans og hvordan dominerer vi
Desverre er det mange misforståelser om hva dominans er og hvordan den utøves. Jeg hører ofte folk si at han eller hun fikk hesten til å gjøre alt mulig uten at hesten ble dominert i det hele tatt. Folk som er dyktige med hest er dominante uten at de trenger å vise det, eller uten at mindre erfarne hesteeiere legger merke til det som skjer. Hesten leser treneren eller hesteeierens utstråling. På samme måte vil hestene allerede når en slik person viser seg i stalldøren gjenkjenne vedkommende som en alfahest. For hesten er dette instinktivt og naturlig, noe positivt. Når mine foreldre ba meg gjøre noe trengte de sjelden understreke det med dominant opptreden. At de var mine ledere var en naturlig ting for meg. Slik må det også være i forholdet mellom oss og hesten.

Å dominere en hest vil si å kontrollere dens bevegelser – at den skal bevege seg - hvor den skal bevege seg - eller at den ikke får bevege seg i det hele tatt.
Den mest effektive måten å dominere en hest på er ved å jobbe hesten i løst i en rundpaddock (bildet over) eller i leietau eller longertau. Vi sier gjerne at vi jobber hesten fra bakken. Bakkearbeid kaller mange det. Betegnelsen kommer fra det engelske ground work. Det er således ikke snakk om fysisk trening i motbakker. Denne dominanstreningen kaller mange også for å leke med hesten.

Kontroll over hestens bevegelse utøves selvsagt også når vi rir eller kjører og ber hesten flytte på seg eller om å stå i ro. En god del av oss hesteeiere syns vi har best kontroll på hesten når vi rir eller kjører. Grunnen til det er så enkel som at det er dette vi har trent på og behersker best. Derved adlyder også hesten oss best i den situasjonen.
Saken er imidlertid at hesten aksepterer oss som ledere på en helt annen måte når vi er likemenn. Det vil si når vi også går
på bakken slik den gjør, og får den til å flytte på seg uten bruk av utstyr, slik en annen alfahest ville gjort.

Noen kaller denne formen bakkearbeid for lek. Gjør vi det bør vi også være bevisste på å ”vinne” leken hver gang. Med å vinne mener jeg her at vi virkelig får hesten til å flytte på seg når vi ber om det. Ber vi hesten flytte seg et steg og den sier nei, og vi gir opp, så er det hesten som dominerer oss.Hesten vil gjerne vite hvem som er leder, raskest, kvikkest og modigst. Med de øvelsene jeg legger inn blir ”leken” en slags konkurranse om om å få hesten til å flytte seg med framparten, bakparten, rygge, skritte og løpe rundt deg, sideveis bevegelser og kanskje løpe over og under forskjellige hinder og trange områder. Jeg begynner alltid med det enkle først - det å bare få hesten til å bevege seg. Etter hvert som den forstår meg og aksepterer min dominans kan jeg kreve mer av hesten. På denne måten bygger vi opp trygghet hos hesten overfor oss, og vi bygger opp hestens selvtillit. 

Vi menensker motiverer hesten ved å gjøre det komfortabelt når
den gjør rett, i form av fristed (hvile) eller ros og til og med godsaker. Om du studerer hester i flokk over litt tid vil du se at det foregår slik dominans konkurranser i større eller mindre grad mellom dem hele tiden. Den hesten som får de andre til å flytte seg etablerer seg som lederen. Alfahesten dominerer alle, mens nr 2 på rangstigen dominerer resten av flokken, osv.
Lederen kan være en hingst, hoppe eller valakk, men uansett må den gjøre seg fortjent til sin lederrolle og må kjempe for å opprettholde det hver time av døgnet hele tiden. Gjør den ikke det vil en annen hest fort prøve å overta lederrollen. Slik er det mellom oss og vår hest også.

Ofte opplever jeg at hesteeiere kommer til meg med hester som de sier bare forandret seg over natten fra en pusling til en råtass. Opplever vi hesten vår som en pusling er det sannsynligvis et tegn på at vår form dominans virker. Om råtassen plutselig dukker opp er det nok vi som ikke er bestemt nok i vår omgang med hesten. Dersom vi tillater hesten å ”vinne” leken stimulerer vi den til å ta eller ta tilbake lederrollen. De av oss som forstår og gjenkjenner denne svakheten hos seg selv vil kunne utnytte dette til å utvikle sin egen bevissthet over sin ubevissthet, rett og slett. Vi bør ha evnen til å kunne le av oss selv og våre feil og ikke ta det personlig når hestens atferd plutselig endrer seg. Hesten følger egentlig bare sine instinkter, å overta lederrollen når den egentlige lederen ikke lenger viser interesse for lederrollen.

Det å være bestemt
Det kan være vanskelig å vise hva rett bestemthet er ved demonstrasjoner. Lettere er det ikke å forklare med ord. Vi
menensker har langt fra samme forhold til ordet bestemthet. Situasjonen vi er i spiller også stor rolle. En liten bevegelse med håndflaten, et vink, kan være nok til å utligne motstanden, mens en liten påplussning gjør det akkurat passe. En middels motstand fra hesten skal med andre ord møtes med en middels bestemthet.  Er du for svak vil hesten bare fortsette med sin atferd og problemet forverrer seg. Er du for bøllete eller har en for aggressiv holdning i din bestemthet kan du skremme hesten eller gjøre den engstelig. Noen hester vil kunne ty til forsvarshandlinger når de føler seg truet. Det kreves
derfor ganske lang erfaring med flere hester før vi finner ut hva som er den riktige ballansen mellom bestemthet og mykhet.

Du skal uansett aldri behøve å være fastere eller mer bestemt enn en tilsynelatende bestemt hest. Når det er sagt, - hester
kan være utrolig bestemte mot hverandre. Uansett vil ”taperen” aldri bli fornærmet eller skremt. Taperen forandrer sin atferd og bøyer seg for alfahesten. De fleste mennesker får liksom ikke til å være fast, bestemt og besluttsom uten også å miste tålmodigheten og så bli både sint og voldelig.

Frykt og mangel på selvtillit og mangel på kunnskap om oss mennesker er også noe av hestens problemer. Hesten velger derfor lett tilsynelatende mindre intelligente og effektive løsninger når vi tilbyr den å løse en utfordring. Om vi blir sinte og aggressive forverrer vi situasjonen for hesten og læreprosessen. Når hesten ikke forstår hva vi ber om må vi heller være mer spesifikke. Selv går jeg gjerne tilbake til å be om noe jeg vet hesten forstår og kan gjøre. Så begynner jeg på nytt derfra. Jeg
prøver hele tiden å arbeide med minst mulig motstand i hesten. For hesten er all slik trening av stor psykologisk betydning. For hesten handler dette om å vike for alfahesten. Avhengig av hvor seriøst hesten er i sitt ønske om å ta tilbake/opprettholde sin lederrolle, puffe og dytte på oss, kan vi nok oppleve å måtte bli ganske så besluttsom og bestemt før hesten forstår at vi mener
alvor.

Bestemthet i faser
Å slå til en hest gjentatte ganger uten noen form for advarsler er en uakseptabel og voldelig atferd mot hesten. Det hender desverre at folk gjør dette når de er i dårlig humør, når de er redd, sint eller frustrert. Det er uansett fullstendig uakseptabelt. Slik atferd er ikke naturlig blant hester. Ingen hester tyr til voldelig atferd uten først å ha sendt ut flere advarsler.

Hester viser flere grader av advarsler og bestemthet mot medlemmer av flokken som er lavere i rang. Før en hest langer ut et spark etter en annen hest vil den først gi en ”advarsel”. Først viser den agressivitet med blikket. Et signal ingen hest vil misoppfatte eller unngå å se. Om vedkommende hest ikke flytter seg vil alfahesten i neste ”fase” kanskje strekke halsen, legge på ørene, vifte med halen. Siste advarsel, ”fase”, vil være at hesten løfter opp bakbeinet for å sparke. Siste ”fase” er selve avfyringen av sparket.

De fleste av oss ser ikke den første eller de to første fasene. Vi ender derfor opp med å bli sparket og lurer på hvor det kom fra og hvorfor det skjedde? En hest vil imidlertid se signalene og raskt bestemme seg for om den skal bevege seg bort fra faresonen. Det er viktig å være klar over at når alle advarsler er gitt vil den dominante hesten sparke for å treffe!


Den mindre dominerende hesten vil kanskje sparke tilbake, men den vil bomme fordi den samtidig tenker på å vike unna. Et annet viktig forhold å merke seg er at jo mer dominant en hest er jo kortere intervaller vil det være mellom fasene. Det kan i noen tilfeller være snakk om brøkdeler av et sekund mellom første advarsel, det agressive blikket, og selve sparket.

At ting skjer i faser er noe hesten forstår og som derfor kan utnyttes i treningen. Jeg benytter derfor faser eller skalaer
konsekvent i all trening. Når jeg ber hesten som står på bakken om å flytte bakdelen bort fra meg så vil alltid fase 1
være at jeg fokuserer på hestens bakpart. Fase 2 er at jeg beveger meg mot hestens bakpart. I fase 3 berører jeg bakparten. Fase 4 press mot bakparten. Fra fase 5 og videre opp er det snakk om å vise mer bestemthet og et kroppsspråk
som understreker eller passer til den grad av bestemthet jeg vil vise. Hver gang hesten flytter seg gir jeg ros. Når jeg begynner på nytt er det alltid fase 1. Jeg starter med andre ord aldri med et sterkt press eller signal, men øker gradvis i faser. Denne planen og treningsteknikken er enda viktigere om jeg har for meg en hest som har til hensikt å flytte på meg. Om jeg ikke har slike faser av bestemthet vil en slik hest fort konkludere med at jeg mangler bestemthet nok til å være en alfahest

Ikke bli for ivrig når hesten begynner å forstå deg og viker for press. Desverre gjør mange den feil at de maser om det samme om og om igjen, uten pause. Gi hesten flere sekunders pause mellom hver gang den svarer positivt på det du ber om og til du repeterer. Vi må ikke glemme at hesten ikke lærer av det den gjør i øyeblikket, men av rosen den får etter å ha gjort det. Hesten tillit og respekt overfor oss øker også hele tiden under læreprosessen. Jo mer respekt vi høster jo mindre bestemt og fast trenger vi være. Studer alfahesten og se hva et blikk kan få utført. Kun mot oppsetsige individer må alfahesten gå til høyere faser.


Pisk - eller ikke pisk
Desverre har mange hesteeiere et negativt forhold til pisken. Det er synd fordi pisken er et uvurderlig hjelpemiddel. Det er hva du bruker pisken til og hvordan som er det avgjørende ikke pisken i seg selv.  Selv har jeg mitt ståsted i travsporten, hvor bruk av pisk er vanlig. Jeg bruker ofte mye tid under kursing til å forklare og vise hvor human og effektiv pisken er som treningsverktøy. At noen føler seg uvel med tanke på å ”slå” sin hest er en vanlig motforestilling til pisken. Vi kjenner oss vel alle igjen. Vi er glad i hesten vår og tenker og føler ut fra et menneskelig ståsted. Har vi en stresset hest nøler vi dessuten, i frykt for å gjøre hesten enda mer stresset og usikker. Å la være å gå til høyere faser virker kanskje i en gitt situasjon som en fornuftig tanke, men ikke sett med hestens øyne. I hestens verden er det eneste fornuftige å ty til hardere midler, når det trengs. Om jeg ikke får den responsen jeg er ute etter, og vegrer meg for å gå til en høyere fase, feks. ved ikke å bruke pisken sterkt nok i en gitt situasjon vil hesten oppfatte to ting:

1.   – at jeg er usikker og ikke utstråler den selvsikkerhet  som kreves for å være alfahest.
2    – at jeg sier noe uten å følge opp betyr at jeg er svak, noe hesten oppfatter og vil  bruke til å overta ledelsen selv.

Når jeg jobber med en redd og usikker hest betyr selvsikkerhet enda mer. Jeg må på en måte utligne hestens problemer ved at jeg gir den et enda bedre lederskap. Det interessante er at jo flinkere vi blir til å omgås hesten på bakkenivå, i sal og i vogn , jo færre slike signal på respektmangel vil vi se. Gjør vi oss fortjent til et godt forhold til vår hest, gjennom å oppnå status som alfahest, vil hestens atferd mot oss forandre seg fra disrespekt og mishag til respekt og tillit, villighet, lekelyst og entusiasme. Det handler ikke bare om å løse ett eller flere treningsproblemer, men om å finne nøkkelen til respekt.

Ingen er født som  hestetrener. Ingen talent blomstrer fullt ut ved sin første utøvelse. Artister  som er blitt berømte for sine Gudegitte evner, har likevel litt for å nå sitt  høye nivå.  De har studert og de har eksperimentert. Det samme gjelder for  hestetrenere.

Å trene hester er en kunst.  Akkurat som følelsen blåser liv i  artistens kappe, gir følelsen hestetreneren en mulighet til å forme råmaterialet  til et utrykk eller bilde av seg selv. Hvor finner du et mer formbart  råmateriale enn en ikke-bortskjemt unghest?  Istedenfor råmaterialene til en  maler, lerret og farger, har hestetreneren et levende dyr som han kan skape i  sitt bilde. 

Slik følelse er lett å gjenkjenne. Hester merker den umiddelbart.  En unghest med redde øyne roer seg ned bare ved berøringen av en hånd. Et ord  som så vidt forlater leppene som en hvisken vil få hesten til å gi alt. En  hestekar med følelse kan spasere rett gjennom en hesteflokk og kanskje ikke  forstyrre en eneste hest i flokken. De kan komme inn i hvilken som helst stall  uten at en hest blir urolig. Likevel kan en hestekar med følelse, på et  øyeblikks varsel vise kraft og styrke.

Disse hestekarene forstår hestens  verden. Uansett hva de ellers holder på med så tenker de alltid på hesten.  Hesten er deres liv. Det er selvsagt ikke nødvendig å ha dette totale  forholdet til
hesten for å utvikle en form for samhørighet med en hest. Imidlertid er det nødvendig å ha denne alt-oppslukende omsorg om en person ønsker å nå fram til sitt absolutte potensiale som hestetrener.

For å kunne bli en stor kunstner kreves det tid og forsakelse.  Eier du en hest så er du en hestetrener. Det er ikke mulig å håndtere en hest uten å lære hesten noe. Uansett om du gjør bevisste handlinger rundt hesten eller ikke, så påvirker du den atferd hesten har når den er sammen med deg. Om du rir hesten eller bare går  ved siden av den, så skaper du likevel en situasjon hvor samspill oppstår.

Med mindre du er klar over dette faktum, så kan slik tilfeldig trening påvirke hestens atferd i en retning du ikke ønsker. Fra hestens ståsted,  enten du oppfatter det eller ikke, er all atferd sammen med deg oppmuntret eller  ikke oppmuntret. Dine handlinger, bevisste eller ubevisste, avgjør om hesten  gjentar sin måte å reagere på eller ikke.  Å kontrollere hestens atferd er  trening.  Som jeg
tidligere har pekt på så kreves det fin følelse for å bli en  god trener. Ønsker du å utvikle følelse må du også ønske forstå hesten: dens  tanker og ønsker, samt hva som skremmer den og hva som behager den.

Hestens  verden er bygd på enkeltheten i dens følesesmessige respons. Hesten uttrykker  følelser ved å prøve å skjule dem. For fullt ut å kunne forstå hesten så må du  se verden slik hesten ser den. Og du må lære deg å stole på det du selv  føler.  Så må du handle. På et øyeblikk må du reagere på det hesten gjør på en  måte som samsvarer med hva hesten føler. Du må reagere kvikt og du må gjøre det  med følelse.

Nå er det opp til hesten å fortelle deg om din handling var rett  eller gal. Var din handling rett blir alt lett. Da skjer det slik du hadde  forventet. Når du gjør feil vil hestens reaksjon også ofte fortelle deg hvor  stor feilen var. En stor feil kan få deg til å dumpe i bakken, mens en liten feil  bare gir deg et stryk av halen, eller et sint øre.  I begynnelsen er det  alltid lettest å korrigere det mest opplagte. Det ultimate her er at dine evner  til å roe ned og glatte over en feil også forteller hvor god en hestekar du  er.

Å kunne viske ut små feil er like viktig som å viske ut store feil.  Klarer du å takle slike små variasjoner i press, ja så vil god ballanse og  timing få hesten din til alltid å ville gjøre noe for deg.
Vi kan godt si,  "Om hesten ikke reagerer på et lett trykk fra din hel, så øk presset til et lett  dunk." Men det forteller deg ikke hvor lett et "lett trykk" er eller hvor hardt  et "lett dunk" er.
Noen hester har veldig følsomme sider, mens andre synes  å være født uten nervetråder i det hele tatt.  Men det er du som rir hesten  akkurat der og da, og det er bare du som føler hesten under deg og som kan  bedømme hvor mye press du skal bruke.

Hesten vil fortelle deg om din  bedømmelse av situasjonen var rett. Hester er uttrykksfulle dyr. De komuniserer  gjennom handlinger. For å forstå hva hesten prøver å fortelle deg må du utvikle  en ny form for følelser. Du må lytte med øynene, med dine bein, dine hender,  hele din kropp. Du må rett og slett utvikle følelse.

Du må entre inn i  hestens veden og lære deg å uttrykke deg på samme måte som hesten. Du må lære  deg å komunisere med kroppsbevegelser istedenfor med ord.  Når du først åpner  denne
komunikasjonskanalen vil hesten fremstå som mindre mystisk. Å se hesten  gjennom dens egne øyne vil også sette deg istand til å føle hva som stresser den  og hva som behager den. Nå vil
du etter hvert begynne å leve i en veden hvor  følelse vil gjøre deg til leder over den hest du ønsker å påvirke.

Her kommer jeg etter hveert til å legge ut små treningsblogger men råd og treningstips.  

Treningsbloggene eller tipsene er ofte basert på svar jeg har gitt til hesteiere som har bedt om mine råd. Har du spørsmål å stille meg kan det godt hende svaret blir lagt ut her som blogg.  Jeg nevner selvsagt ikke spørsmålstilleren sitt navn i bloggen.

Sender du inn spørsmål kan du gjøre det som en kommentar.  Er spørsmålet omfattende foretrekker jeg at du sender inn spørsmålet via kontaktskjemaet.