Her er et bilde av knehobles/kneheller. Med disse kan hesten bevege seg en god del. Benyttes gjerne på turhester når rytteren vil ha seg en pause og samtidig gi hesten anledning til å beite. Jeg får fra tid til annen spørsmål om hensikten med å hoble, (eller på norsk) sette heller på en hest, og hvordanjeg gjør det? Jeg syns ikke uerfarne hesteeiere skal utføre hobling uten at det er erfarne hestefolk med. Hobling er som all annen trening. Gjør en feil under veis kan hesten fort lære det vi ikke vil den skal lære. For eksempel skal hesten ikke oppmuntres til å hoppe rundt med frambeina hoblet. Selv om flere typer heller gir anledning til en viss bevegelse skal innlæring ha som utgangspunkt at hesten skal lære seg å akseptere at den ikke kan bevege seg med heller/hobles Heller påsatt under knærne gir hesten mindre bevegelsesfrihet. Hesten kan beite, men kan ikke bevege seg langt. Jeg ble introdusert til Natural Horsemanship av svensken Stefan Forsman. Det var i 1995. Han viste hobling, og effekten av hobling på et såkalt grunnkurs. Da jeg et års tid seinere kom i kontakt med DVM Robert M. Miller kjøpte jeg videofilmen Restraint of the Horse, The art of Horsemanship. Der viste han flere måter å hoble en hest på. Jeg lærte alle mine hester på den tiden å akseptere hobling, både rundt to bein og på tre av beina. Når vi setter hobbles eller heller på hesten så hindrer det hesten i å bevege seg og hindrer derved også flukt. Når vi tar bort muligheten til flukt medfører det underdanighet. I mange tilfeller vil hobling alene forandre en hest atferd radikalt, i positiv retning. Jeg har aldri sett eller hørt om hester endre atferden negativt av hobling. Heller påsatt under kodeledd medfører mimimal bevegelsesmulighet. Det er flere grunner for å lære hesten å stå med heller/hoble. Om hesten er ordentlig tilvent hobbles så er det mindre sannsynlig at den vil få panikk om den skulle få gjerdetråd, tau eller noe annet rundt beina. En slik hest vil stå rolig og vente på hjelp fra mennesker. Risikoen for skade er med andre ord redusert, ja kanskje eliminert helt. Dette er den viktigste grunnen for meg til å lære hesten å stå i hobbles. På bildet under ser vi vår egen Simen Song stå fast i et gjerde av sauenetting. Han ble lært å stå med heller som åring. Han slåss aldri, med ett unntak som er beskrevet under, for å komme seg løs fra gjerdetråd, piggtråd eller lignende. Når slike situasjoner oppstod med Simen, ventet han alltid på hjelp. Tidlig i min horsemanship karriere fikk jeg en unghest som heter Simen Song. Han var en meget spesiell type som vi kunne gjøre alt mulig med. Han ble hoblet mye på frambeina. Det Simen Song lærte av det var at det var OK å sette frambeina inn i et nettinggjerde for sau. Når han gjorde det kunne han nå mer av det grønne graset på utsiden. På den tiden bodde jeg rett ved en trafikkert vei og det var ikke sjelden bekymrede bilister stoppet og ringte på for å varsle om hesten som sto fast i netting. Han kom aldri løs selv. Når det ikke var mer grønt igjen å nå måtte han pent vente på meg eller noen andre til å løfte ut beina. Jeg husker ikke om vi glemte å hoble bakbeina eller om vi bevisst droppet det fordi vi trodde han var OK der også. Uansett var det ikke så smart. Noen år seinere ble Simen Song sittende fast i et tau rundt et bakbein. Vi var ikke der da det skjedde og han hadde kjempet lenge for å komme løs. Han var hudløs under kodeleddet og hele bakbeinet var hovent opp til hasen. Det kunne gått mye verre, noe det sikkert hadde gjort uten denne hestens erfaring med frambeinshobbles, og at det var et tau og ikke piggtråd han sto fast i. Da kunne skaden lett ha blitt fatal. De av oss som har sett demonstrert rundpaddocken har sett at hesten begynner å tygge og slikke (viser underdanighet) etter en tids bevegelse der. Når du setter på hobbles vil hesten etter kort tid vise akkurat de samme signaler om underdanighet. Jeg har lest om amerikanske trenere som lenge før Natural Horsemanship ble kjent brukte hobbles som eneste temmeprosess. Miller (bildet) forteller i sin nyeste bok, Natural Horsemanship Explained, at den mest anerkjent trener i det nittende århundre, John Rarey, kun brukte hobbles for å temme hestene. Så anerkjent var metoden at John Rarey selv kalte metoden "Rareyfication". Jeg har sett en god del videofilm av forskjellige trenere rundt om, hvor mange varierte former for tilvenning til "noe rundt beina" er utført. Mexikaneren Alfonso Aquilar holdt kurs i Sandnes og på Kongsberg i 1998. Hjemme hos meg demonstrerte han bruk av lasso i temmeprosessen. Her ble ett eller flere bein fanget mens hesten var i bevegelse i rundpaddocken. Lassoen ble løst ut igjen og hesten fanget igjen og igjen inntil den aksepterte at dette uten å gjøre motstand. Noen hester tramper eller graver mens de spiser. Andre har denne uvanen under transport og kanskje særlig når transporten stopper. En hobbles trent hest kan hobles for å hindre denne uvanen. Selv har jeg aldri hoblet i slike situasjoner. Miller viser i sin nye bok til at mens mange hobbyhesteeiere nå til dags viser enoverdreven avhengighet til bitt, sporer og pisk så betrakter de hobbles som en unødvendig og brutal ting. Han spør seg om folk sammenligner hobbles med håndjern, som er en måte å immobilisere kriminelle på. Andre igjen mener hobbles bare er for turridere som vil hoble hesten slik at den kan gresse under en pause, men ikke gå for langt. Miller mener hobling er en viktig del av natural horsemanship og anbefaler på det sterkeste at alle hester blir lært til å akseptere hobbles på to bein samtidig, tre av beina og alle fire.
Hei Ole! For en tid siden kom det en ny hest på stallen. Den tilhører stalleier, så bortsett fra litt foring ut- og inslipp så har jeg egentlig ikke noe med den å gjøre. Hesten er en fransk varmblodstraver avlshingst. Han er en stor flott skapning, men med et "ekkelt" utrykk i øynene, synes jeg da. Han kan være brå...og truer mye med kroppsholdning og flate ører - strekker hals mot deg, vifter i hale/bakbein o.l. Det gjør han for eksempel når jeg går inni boksen og skal skifte dekken, børste eller annet både bindt og løs. Jeg tror han bare truer, og lar han ikke hersje med meg. Jeg kremter høyt og strengt eller hever stemmen. Det som da skjer er at han blir livredd. Leier jeg "hopper" han til siden/bakover. Om jeg gjør det samme inne nærmest klatrer han på motsatt vegg. Deretter er han igjen rask til å true igjen. Jeg tror nok han har fått MYE grisejuling av mennesker og derfor har et helt forvrengt bilde av hva vi egentlig "er". Må legge til at jeg ikke har slått eller røsket eller lignede i han. Jeg har kun hevet stemmen. Bortsett fra små-biting så har han aldri gjort alvor av truslene sine, men jeg stoler ikke på han og slipper han ikke ut av synet når jeg holder på med han. Kunne du delt noen tanker med meg Ole? Hva ville du gjort? Hvor ville du begynt? Det kan ha forskjellige årsaker når hester viser aggresivitet. Derfor er det ikke alltid like lett å gi råd heller. Helst vil jeg selv se hvordan hesten oppfører seg før jeg uttaler meg spesielt. Oftest er det bare mangel på respekt som er årsaken. Respekt er ikke noe du oppnår gratis, men noe du må gjøre deg fortjent til. Det vil si at hesten må vellvillig erkære deg for dens leder. Jeg sier vellvillig fordi det er mulig å underkue hesten med for mye og for mange krav. Gjør vi det gir mange hester opp sine protester og sier OK, men de har ikke særlig lyst til det. Dvs at uviljen mot å underkaste seg likevel ligger der skjult. Min erfaring er at det ofte er fysiske problemer tilknyttet agressive hester. De har kanskje smerter et eller annet sted og liker ikke å bevege seg. Dominans skjer som du sikkert vet gjennom bevegelse og kontroll over bevegelse. Dersom dette medfører smerter for hesten så får vi ikke den samme positive effekten. At hesten din ikke vil flytte seg bort fra deg kan bety at den vet den da må løpe litt igjen og føle smerter. Dersom du er sikker på at hesten ikke har fysisk ubehag av å bevege seg så må du heller se på om du stiller for store krav? Terper du på det samme om og om igjen slik at hesten ikke ser noe poeng i det den blir bedt om? Gir du nok og ofte nok ros når den gir positive tilbakemeldinger/respons? Har du et tydelig nok kroppspråk? Dvs om du kanskje sier "flytt deg" med med stemmen, men "OK, bare stå" med kroppen din? Dersom det ofte blir misforståelser mellom deg og hesten så kan vi få slike resultater også. Dersom feilen ligger hos hesten så er det som regel kun fysiske sperrer. Se etter om hesten beveger seg smidig og lett med et fint rytmisk trav. Gjør den ikke det så bør du få hesten sjekket hos veterinær. Om alt er OK så bør du se mer på hvordan du jobber med hesten. Da ligger løsningen antagelig hos deg selv. Jeg erfarer ofte at løsningen ligger i å stille kravene til hesten på en slik måte at hesten ikke blir redd og "tar igjen". Hvis du for eksempel står på den ene siden av et gjerde og hesten på den andre siden, da vet dere begge at ingen av dere kan "ta den andre". Selv om vårt kroppsspråk lievel kan være utilsiktet aggressivt vil de fleste hester nå flytte seg. Så mitt råd er å starte der. Lyke til! Little Fin K. oppselt for en kjøretur Det er ikke ofte jeg skriver om navngitte hester. Mest fordi jeg syns alle hestene jeg har hatt i trening har vært, og er spesielle, hver på sin måte. Kanskje er det litt ekstra med Little Fin K? Da bildene falt ut av bloggen på forumet grunnet skifte av server måtte jeg bare starte på en ny blogg om denne hingsten. Det hadde vært kjempekjekt nå i 2012 å kunne fortelle om en hingst som hadde tjent mye penger på travbanen. Det kan jeg ikke si han har gjort. Men han har vært til start og vist at han duger. Bestetid er notert til 20,0m og 17,1a og innkjørt vel 20 tusen. Mange små problemer har gjort at karrieren ble satt litt på vent. Little Fin K. kommer forhåpentlig ut i løp igjen ut på høsten (2012). En seneskade har gjort at han trengte en lenger pause. Nå er vi imidlertid begynt oppkjøringen igjen, og det ser bra ut. Siste oppdatering: Little Fin K. tok sin første seier noen sinne lørdag 4. mai 2013 i V75-4 på Bergen travpark! Jeg annonserte den gang artikkelen i fagbladet TGN med annonsen under: En gal hingst? Som nevnt innledningsvis; Jeg skriver sjelden om navngitte hester. En årsak er selvsagt også at hesteeierne sjelden vil ha historien om sin hest på trykk. Dessuten vil jeg nødig bli oppfattet som skrytete, noe en slik historie lett kan bli oppfattet som. Sett fra mitt ståsted føler jeg meg mer komfortabel og vel når hesteeierne selv forteller om hvordan de opplever mitt arbeide. Som annonsen over forteller var Little Fin K. ansett å være en gal hingst. Ofte er det med slike hester at de får på seg et feilaktig dårlig rykte på grunn av feiltolkninger av hestens atferd. Det finnes desverre mange slike hester og mange slike historier å fortelle. Ja, jeg blir ofte oppgitt over hester som uvitende blir feil håndtert og ofte lider de en urettferdig sjebne. Jeg har nok møtt mer enn 5000 hester i min karriere fram til 2012. To av disse "5000", en hingst og en vallak ville "ta" meg, men ingen av dem var gal. En håndfull hopper har hatt hormonforstyrrelser så sterke at treningen blir vanskelig, men gal var de ikke. Med andre ord er det lite sannsynlig at du møter en gal hest. Selvsagt var heller ikke Little Fin K. gal. Den første tiden fikk han mye miljøtrening Nektet å la seg kastrere Little Fin K er en vakker 4 års hingst av god travstamme. Han var i vogn et par ganger som to-åring, i følge eieren. Så ble han heller lite håndtert før han som 4-åring ble satt i travtrening. Hingsten var visst nok vanskelig å spenne for vogn. Det ble etter hva jeg forstår heller ikke forsøkt gjort. I et forsøk på å forandre hingstens atferd ble det besluttet å kastrere han. Det ble med et forsøk fordi ingen klarte å klargjøre hingsten for kastrering. Hingsten protesterte så heftig at alle forsøk på neddoping og bedøving mislykkes. Treneren mente hesten var gal og bare måtte avlives. Eieren fortalte meg at hesten hadde vært rolig og oppført seg normalt hjemme. Problemene begynte etter at hesten ble sendt i travtrening. Det var etter at kastreringen mislykkes at eieren ringte meg og lurte på om jeg kunne gjøre noe med denne hesten, om jeg kunne ta han i trening? Vi ble enige om at jeg skulle gjøre et forsøk. Flere transportmuligheter gikk, men hingsten var så vanskelig at transportøren vegret seg for å ta han med. Det tok derfor et par uker før Little Fin K ble sendt vestover mot Forus. Meningen var at jeg skulle hente han der under kjøringen tirsdag kveld. Tirsdag morgen ringte eieren og fortalte at banemanskapet på Forus hadde ringt treneren og bedt noen hente hesten på Forus øyeblikkelig. Hvis ikke måtte de skyte hesten, fordi hesten var gal! Jeg hadde ikke planer om å dra inn før på ettermiddagen til kjøringen. Eieren var selvsagt svært urolig og bekymret for hesten. Jeg beroliget han med at jeg skulle ta meg av dette ved å be veterinæren ved Forus Hesteklinikk gå bort og gi hesten noe beroligende. Det gjorde jeg og satte meg deretter i bilen og kjørte mot Forus. Rett før Sandnes ringte veterinæren og sa jeg kunne ta "foten av gasspedalen". Hesten virket ganske normal og hadde i alle fall roet seg med høy og vann. Da jeg kom til banen traff jeg banemannen, han som hadde ville avlive hesten. Jeg ble i beste mening formanet om å passe meg. De hadde vært tre voksne mannfolk for å leie hesten av transporten. At de mente hesten var gal og farlig forstod jeg de mente på alvor. Stikker av under lasting Jeg kikket over boksen og så en normal hest, som riktig nok virket litt urolig og stresset. Jeg gikk inn i boksen og satte taugrimen på uten at hingsten gjorde noe galt. Han gikk også rolig ut og mot hengeren med meg, men var ikke særlig lysten på å la seg laste. Han steilte mye. Banemannen og hesteskysskaren så på og mente jeg er gal som holdt på med en steilende hest over meg. Hesten var imidlertid ikke ondsinnet og jeg hadde rimelig god kontroll på situasjonen. Det er grunn til å bemerke at steiling eller andre former for protester er normale reaksjoner hos en hest. Med andre ord viste Little Fin K ikke noe unormal atferd. Ved et tilfelle landet han likevel med longertauet mellom beina og jeg hadde til slutt ikke annet valg enn å slippe. Inn på banen med et langt tau mellom beina Little Fin K reiste avgårde med tauet på slep inn i løpsbanen. Å løpe etter en løs hest mener jeg bare vil føre til mer løping. Jeg sto derfor rolig å fulgte med på hva som skjedde. Samtidig registrerte jeg at hingsten aldri sparket etter tauet. Jeg konkluderte med at han neppe var særlig bakredd. Hingsten løp opp mot to ekvipasjer i hovedbanen. De følte seg antagelig usikker på situasjonen og kjørte inn på indre bane. Little Fin K fulgte imidlertid etter. De to kjørte så ut i hesteringen og Little Fin K jogget da inn på indre bane og begynte å beite. Først da fant jeg det hensiktsmessig å prøve å fange hesten inn igjen. Jeg beveget meg rolig rundt hingsten i påvente av at han skulle tråkke ut av tauet han hadde mellom beina. Da det skjedde bøyde jeg meg ned og plukket opp enden. Tilbake til hengeren protesterte han et par ganger, men tuslet etter hvert ombord. Han sto rolig og jeg merket knapt at jeg hadde en hest på hengeren. Under travkjøringen på kvelden ble jeg tilsnakket av en som hadde vært med på avlastingen. Han uttrykker at han så meg da jeg hentet den gale hingsten inne på indre bane og ble imponert av måten jeg fanget han på. Men den hadde jo et langt leietau og grime, svarte jeg ? Greit nok, repliserer han, men jeg var med å laste den galningen av bilen, og ville aldri våget gå rundt den hesten slik du gjorde. Her vil jeg bemerke at i mange tilfeller vil en slik stresset hest oppføre seg roligere på et langt leietau enn om den blir holdt i bare i grimen. Holdes hesten i grimen vil hesten oppleve situasjonen som en kamp og vil gjerne prøve å få mer frihet. Dessuten hadde jo hesten løpt av seg litt allerede. Han kunne lite av tomkjøring Little Fin K. stresser veldig mye Hjemme på gården opptrer hesten veldig stresset. Han løpte langs med gjerdet i luftegården hele tiden. På stallgangen stresset han veldig og sto ikke i ro et sekund. Han ristet i hodet og jaget fram og tilbake i ett. Han urinerte også unormalt ofte og det var seig urin med sterkt lukt. Min første tanke var at hesten kunne lide av hormonforstyrrelser. Imidlertid har jeg til nå bare opplevd hopper med dette problemet. Uansett, Little Fin K. var rett og slett i sterk mental ubalanse. Ifølge eieren hadde hingsten vært rolig og avslappet hjemme. Problemene hadde begynt under oppholdet østpå hos treneren. Slik hesten var syns jeg det var forståelig at ingen hadde fått vogn på han. Jeg bestemte meg derfor først for å gi hesten et par dager fri i luftegård og på boks, for å hente seg litt inn igjen. Han var skeptisk og viste meg ikke tillit Den første treningen fikk han, som de aller fleste, i rundpaddocken. Hovedhensikten med å jobbe hesten der er å etablere samhørighet og trygghet mellom hesten og meg som trener. Hesten må like seg og føle seg trygg i mitt selskap, og hesten skal være under meg i rang. Little Fin K. var lite tillitsfull. Han kom ikke uten videre opp til meg. Prøvde jeg å sette på grimen trakk han seg bort. Jeg lar alltid hestene gå uten grime ute. De må derfor komme til meg ved innhenting, og stå rolig mens grimen settes på. Little Fin K. viste meg likevel tillit raskere enn de fleste, men tålte svært lite press. Han ble fort usikker og stresset når han gjorde feil. Jeg legger ofte mer press på hestene når de gjør feil. Jeg vil gjerne erfare hvordan hesten takler press og stress. Jeg trener bevisst hestene opp til å tåle mer press fra meg. Det ideelle er at hesten under mer press leter hardere etter rett utvei/løsning. Litle Fin K. ville i begynnelsen heller legge på innhegningen enn å bevege seg. Men etter hvert gikk det bedre og han våget å prøve nye ting så snart han erfarte at jeg ikke straffer de feil han gjorde. Han kom etter hvert opp til meg hver eneste gang jeg ba om det. Han stakk mulen fram for å få på grimen. Slik jeg vil ha det ved innhenting fra luftegården. De to første ukene hos oss er han likevel veldig sky ved innhenting. Han var antagelig vant til å gå med grimen på og var usikker hver gang jeg kom med taugrimen og tauet. Jeg benyttet derfor samme teknikk i luftegården som i rundingen. Han fikk valget mellom å komme til meg eller løpe rundt. Etter hvert skjønte han at det enkleste uansett var å komme opp til meg. For leserne vil jeg poengtere viktigheten av å generalisere opplevelsene for hesten. Det er ikke nok å lære hesten noe i rundingen. Det samme må gjentas på flere andre steder, som for eksempel i et par luftegårder, på en ridebane og på beite. Først når Little Fin K. skjønte at jeg hadde kontroll over alt, da kom han til meg hver gang jeg hentet han inn. Tømmekjøring og tilvenning til vogn Etter en uke med jobbing i rundingen er Little Fin K. blitt veldig tillitsfull. Nå gikk jeg videre til tømmekjøring. Han var ikke med på dette i det hele tatt, men lærte utrolig fort. Etter et par treningsøkter i travsele og sidepull var Little Fin K skikkelig bra og lett å kontrollere. Nå fulgte en periode med tilvenning til vogn. Jeg leide hesten rundt i en hånd og speedcarten i den andre. Jeg lot dragene ligge over ryggen mens han beveget seg og mens han sto stille. Han ble dyttet hit og dit av dragene både på utsiden og mellom dragene. Han virket ikke til å være godt tilvendt vogn, men virket heller ikke spesielt redd. Etter et par uker kjente jeg han så godt at jeg valgte å prøve å sette på vogn. På stallgangen viste han imidlertid de samme stressymptomene. Han sto fremdeles like urolig og urinerte ofte. Noe plaget han, men jeg var usikker på hva. Jeg håpet bare å se forbedringer snart. Ofte tar det et par uker før slike hester begynner å vise positive endringer. Jeg satte på vogna, mens han fremdeles gikk fram og tilbake. Jeg måtte forflytte meg med han hele tiden mens jeg festet vogna med seletøyet. Jeg måtte snakke til han noen ganger da han begynte å hoppe opp med framparten. Et slags forsøk på steiling var det nok. Han reagerte positivt på det, men jager fremdeles fram og tilbake. Etter hver begynte jeg å flytte litt på vogna fra side til side for å provosere han med klem fra dragene. Det likte han ikke og protesterte med å legge seg mer på. Jeg måtte korrigere med å bruke hånden min med litt press mot baken hans, samtidig med litt kysselyder, som han var lært å respondere på. Det gjorde han nå også. Etter litt tålmodig jobbing ble han veldig bra. Jeg konkluderte uansett med at han neppe var tilstrekkelig godt innkjørt. Jeg lot han stå slik vi vogna i 5 - 10 minutter før jeg seler av. Detter gjentar jeg annen hver dag en tid, mens jeg lar han stå i lengre perioder hver gang. Little Fin K. jaget fram og tilbake hele tiden, men gjorde aldri noe verre enn det. Den første turen i vogn Da jeg bestemmer meg for å kjøre en tur hadde han vel vert hos meg i to uker og var blitt litt roligere. Han var likevel veldig usikker, særlig på venstre side. Jeg tenkte ikke på å sette meg opp fordi han hele tiden trengte hjelp framme i hodet. Jeg måtte ta tak i hodelaget og hjelpe han hver gang jeg skulle snu eller korrigere retningen. I denne fasen roste jeg hvert eneste steg han tok. Etter hvert roet han seg såpass at han begynte å bevege seg fram og sideveis når jeg ba om det. De første turene var korte. 10 minutter kanskje. I denne fasen av treningen var målet kun å gi hesten noen gode opplevelser i vogna. Akkurat samme opplegg som jeg bruker på når jeg står overfor hester som ikke er temt og innkjørt. Han var usikker i nedoverbakke, men her flyter det fint. Jeg kjørte Little Fin K. slik noen ganger før jeg syntes han er sikker nok til at jeg ville sette meg opp. Han hadde protestert litt med forsøk på steiling i nedoverbakke bare med vogna. Den første turen med meg i vogna kommer det imidlertid tilbake. Han er redd for trykket som kommer rundt halen av halestroppa. Det blir selvsagt mer merkbart når jeg sitter opp i vogna. Det tar noen treningsturer før han oppfører seg som en rimelig sikker hest. Av og til kunne han reagere mot trykket i halen om han stoppet for brått. Han lå hele tiden over til venstre med hodet. Det indikerte for meg at hesten ikke var helt trygg på det som var bak. Det kom seg likevel fort og etter en måneds tid kjørte jeg faktisk med slepedekk i joggetempo. Han var usikker på lyden i begynnelsen, men oppførte seg likevel OK. Treningsturene var etter hvert kommet opp i 8 - 10 kilometer annen hver dag. Jeg hadde skodd han framme fordi han virket litt ustø når farten økte. Jeg var kjempefornøyd med hesten og utviklingen, noe jeg fortalte eieren hver gang han ringte. En dag bukker han veldig En dag skjedde det noe som får meg til å angre på at jeg ikke hadde gitt hesten enda mer tid. Vi kom i bra fart på rettstrekket. Little Fin K. bråstoppet. Han fikk et skikkelig trøkk i halerota i det vogna med meg oppi bremset opp. Han bukket og bykset og gikk til slutt på hode og kne i bakken. Først da er det mulig for meg å gå av. Jeg maste litt på han for å få han opp på alle fire igjen. Så snart han kom seg opp begynte han på nytt med bukking og tok flere byks framover før han omsider roet seg ned igjen. Jeg vet ikke hva som forårsaket bråstoppen. På gården er det ofte rådyr som krysser kjøreløypa. Jeg antar et rådyr må ha skremt han. Så snart han har roet seg ned satte jeg meg opp i vogna igjen. Alt virket normalt på flate partier og i motbakke, men han likte seg ikke i nedoverbakke. Jeg fullførte uansett treningen den dagen. Neste treningstur ble en nedtur. Little Fin K. protesterte heftig så snart han kjente trykk fra halestaget. Jeg fikk så vidt roet han ned nok til skritte tilbake til stallen. Der valgte jeg å ta av halestaget for å se om det kunne hjelpe. Det hjalp. Hesten oppførte seg mye bedre, men var likevel ikke stabil. Jeg gjetter på at han nå var øm i halerota etter all bukkingen noen dager tidligere. Det viser seg desverre at jeg hadde rett. Faktisk ble det etter noen dager sårdannelse flere steder i halens myke og sensible del. Det tok flere dager før det grodde ordentlig. Jeg kjørte hesten uten halestag i denne perioden. Han ble etter hvert roligere igjen og jeg følte at problemene nå var over. Jeg valgte uansett å ta en liten tur uten unnabakker først for å varme opp. Det hjalp og vi kom etter en tid igjen over i det jeg kaller normal travtrening. På det tidspunktet regnet jeg vel kanskje med at hesten burde være en måned eller to til hos meg for å få hesten ordentlig stabil og trygg. Brått vil eieren ha hesten tilbakeittle Fin K. hadde vel vært i min trening i et par måneder når eieren plutselig en mandag ringer og ville at jeg skulle sende hesten tilbake til treneren neste dag. Jeg ble selvsagt litt paff for en slik brå ny vending tilsynelatende uten noen spesiell grunn. Jeg hadde uansett ikke mulighet til å få hesten på transport neste dag så jeg tilbød å sende han tilbake tirsdagen etter. Jeg kunne imidlertid ikke dy meg for å stille spørsmål til om treneren virkelig ville ha hesten tilbake? Jeg hadde forstått det som om han mente hesten var gal og faktisk var litt redd hesten? Da svarte ieren at de først vil kastrere han. Jeg tenkte da på alt hesten hadde vært gjennom under siste forsøk på kastrering og antydet at det kanskje ikke var så lurt? Jeg ga uttrykk for at det ikke ville være rettferdig overfor hesten. Da måtte det vel være bedre å kastrere hesten her før den ble sendt østpå igjen? Han lovet å tenke over det og ringe meg tilbake. Trenere ville ikke ha hesten tilbake Kort tid etter ringte treneren. Han var litt oppfarende og virket opprørt over at jeg kunne påstå at denne hesten var OK og normal. Han benektet at det kunne være sant og instruerte meg nærmest til å fortelle eieren at denne hesten er gal og må avlives. Dessuten mente han det var min plikt å spare eieren for bortkastede penger til trening. Jeg prøver høflig å antyde at hesten var dårlig temt og nok var på ungheststadiet fremdeles, at det slett ikke var noe galt med hestens hode. Jeg hadde tross alt kjørt hesten annen hver dag den siste måneden. Jeg fortalte selvsagt også om episoden hvor hesten bråstopper og reaksjonen hesten ga i etterkant. Jeg fastholder at hesten ikke reagerte på annet vis enn mange andre hester ville gjort. Han ga seg imidlertid ikke og understreket at hesten uansett ikke skulle tilbake i trening hos han. Jeg svarte at jeg måtte gjøre som eieren ville, men at han kanskje skulle kastreres her før den ble sendt tilbake. Han fastholdt imidlertid at han ikke ville ha hesten tilbake. Eieren ber meg sende hesten til slakt En halvtime seinere ringte eieren igjen. Han var veldig kort. Hesten skal ikke tilbake til treneren og jeg kunne bare sende han til slakt! Jeg følte at det var oppstått uenighet og at han var presset til denne beslutningen. Jeg nektet derfor å sende hesten til slakt. Noe seinere ringte han tilbake igjen og sier nå at jeg kan få hesten. Jeg syns ikke det var en god løsning. Jeg ville jo helst at hesten skulle komme tilbake til eieren og at alle skulle kunne se at hesten var helt OK. Jeg kunne uansett ikke sende denne flotte hingsten til slakt. Derved ble det til at jeg plutselig var Little Fin K. sin eier. Hva nå? Jeg lever av å trene hester for andre. Da må jeg ha plass til å ta inn hest i trening. Av den grunn hadde jeg egentlig ikke plass til flere hester, og slett ikke en hingst til. Dessuten har jeg alt for mange hester selv, fordi jeg hele tiden "får" vanskelige hester. Jeg bestemte meg umiddelbart for at Little Fin K. bare måtte bli vallak fordi jeg ikke hadde plass til flere hingster. Men det ble bare sånn at jeg aldri kom så langt som til å bestille time hos veterinær. Så Little Fin K. er fremdeles hingst (i 2012) og det kommer han nok til å bli i fortsettelsen også. Little Fin K. har hele tiden hos meg vært super å håndtere. Jeg kan faktisk leie han forbi både hopper og hingster uten at han bryr seg særlig. Boksen han står på har kun et rør mot stallgangen. På andre siden står en annen hingst på samme vis. Little Fin K. lener seg omtrent ikke på røret engang og er omtrent lydløs på stallen. Jeg kan fritt gå inn i boksen og gjøre hva jeg vil med han. Bare når jeg fyrer av en blitz på kloss hold legger han litt usikkert på ørene Han er nå (2007) også kjempefin å kjøre. Det er nå Liv som trener Little Fin K. Han verken stresser eller urinerer lenger på stalgangen. Sluttord Mange har spurt meg om hvorfor jeg ikke skriver om hestetrening til Trav og galopp-nytt? Svaret er at det har jeg gjort, flere ganger, men ikke noe av det er kommet på trykk. Mange hesteeiere og hestepassere blir skadet og lemlestet av uhåndterbare hingster og av hester som flyr ut. Mange gode hester blir også ødelagt. Mye av dette kunne vært unngått om flere fikk mer kunnskap om hestens atferd. Hvorfor TGN ikke vil ta inn stoff om denne siden av hestetrening vet jeg faktisk ikke. Jeg får fra tid til annen spørsmål om hvorfor jeg ikke har flere starthester? Svaret er enkelt. Jeg "får" for mange hester som andre ikke greier med. I mangel på tid hender det selvsagt også at våre egne hester slett ikke alltid oppfører seg supert. Det er mye trening som skal til for å "fikse" en hest og eventuelt få en hest til start. Det tar tid. Desverre for meg bruker jeg det meste av tiden min på å hjelpe andre hesteeiere med sine hester. Jeg skulle gjerne hatt tid til å hjelpe flere og til å trene fram flere travere, men så lenge det finnes hester som Little Fin K. må jeg bare prioritere å hjelpe disse. Annonsen i TGN hadde ikke til hensikt å markedsføre mine tjenester. Jeg har jobbet over evne i flere år med problemhester og har ikke mulighet til å hjelpe alle. Å annonsere etter flere hester ville være å forespeile folk hjelp jeg kanskje ikke er istand til å yte. Min hensikt med annonsen var å skape oppmerksomhet om det jeg holder på med. Det finnes så utrolig mange misforståtte hester. Om denne historien kan hjelpe noen flere blir jeg kjempeglad. Derfor håper jeg du som leser tar deg tid til å lese litt mer av det jeg har skrevet, enn bare om Little Fin K. Kan jeg komme med en oppfordring til deg om også å hjelpe en hest med problemer så ville det være at du sendte dine venner en link til denne siden. Hilsen Ole A. Johansen Click to set custom HTML Traver som stresser Jeg får ofte spørsmål om hvordan vi kan roe ned travere som bare stresser og vil løpe. Av en eller annen grunn så er kaldblodshestene i flertall. Deretter er stress noe som nesten aldri skjer emd en hingst. Stress er noe av det vanskeligste å jobbe med. Det finnes mange ting du kan jobbe med for å få hesten roligere. Noen viktige grunnprinnsipper gjelder, som foreksempel at; - Hesten alltid skal være roligere etter at treningen er avsluttet enn hva den var da treningen begynte. - Sørg for at hesten er motivert til å svare Ja når du ber den om noe". - Og "Hesten må forstå hva du prøver å lære den". Det første innebærer at du ikke kan avslutte treningen med en stresset hest. Gjør du det blir den enda mer stresset neste gang, Rir du hesten så ri den til den blir litt sliten. Ikke ved å ri fort, men heller ved å gi den oppgaver som for eksempel kontuerlige skifte av retning, gangart og hastighet. Stopping og rygging er serdeles effektivt i denne type trening. Dersom du ønsker at hesten din skal stoppe og stå rolig så sørg først for at den er motivert til det. Jobb hesten til du føler at den tenker "Nå skulle jeg ønske at jeg fikk en pause". Da spør du hesten om den vil ha en pause, ikke før. Ha hesten jobbet en halvtime nå kan det godt tenkes den svarer; "Jeg trodde aldri mer du ville tilby meg det!" Jeg tror de fleste som ikke lykkes med å roe ned sin hest feiler akkurat på dette med å få hesten motivert til selv å ville stå rolig eller skritte rolig. Vær klar over at det kan ta ganske lang tid og mye jobbing før hesten er sliten nok til sev å ville stoppe og stå helt stile. Men skal du lykkes så må du og din hest dit hver eneste gang du er ute på tur. Sørg for at hesten forstår deg og hva du vil ha den til å gjøre. For eksempel ved at du ikke bytter treningsmetode i ett sett. En-tom-stopp er også veldig effektivt å bruke i forindelse med stress. Å bli bøyd til stopp er ikke ubehagelig. Det kan det være om du stopper hesten med press på bittet. Vi når raskere fram til endringer av hestens atferd om vi kan unngå å tilføre hesten smerter eller ubehag. Vi kan ikke bli skuffet, frustrert elelr sint på en hest som stresser. Da blir hesten verre. Vår oppgave er å ovrbevise hesten om at "Ingen har bedt deg om å gjøre alt det du virker til å tro!" Hesten stresser faktisk ofte fordi den tror det er vi som ber den om å gjøre alt på en gang. Nettopp derfor er det så effektivt når vi ikke sier noe til hesten, men bare er til stede og styrer hesten. Videoen under er av en unghest, kaldblods traver. Jeg ville benyttet samme teknikk om det var en ridehest. Nøkkelen til respekt og bedre lederskap. Mange hesteeiere mener at vi bare skal være myk og behagelig mot hesten. Om vi alltid er slik mot hestene ville det ikke være naturlig for dem og vi kunne heller ikke kalle det natural horsemanship. Respekt kommer gjennom lederskap. Lederskap etableres gjennom å kontrollere hestens bevegelser. Noen ganger krever dette tøffhet og bestemthet. Alfahesten nøler ikke med å forsvare sin posisjon. Observerer vi hester når de er sammen i flokk vil vi se at de både er intime og myke med hverandre. I en hesteflokk er det imidlertid ofte kamp om rangordningen og da ser vi at de kan være ganske tøffe og bestemte. Hestens spill om dominans kan være ganske skremmende for oss mennesker. Ikke så sjelden etterlater de synlige spor med hovne og blødende merker etter spark og bitt. Det hender ofte at en hudflik blir avrevet også, og beinbrudd etter spark forekommer. Å være flokkens leder er en rolle hesten tar veldig seriøst. Hesten nøler ikke med å ta i bruk voldelige midler for å forsvare sin posisjon. Med skrik, biting og spark jager flokklederen gjerne bort andre hester som prøver å utfordre vedkommendes lederposisjon. Dette skjer ikke bare i en flokk med ville hester, men like ofte i vår egen luftegård med tamme hester. Alvoret i denne kampen om lederrollen gjør at jeg personlig aldri har to skodde hester sammen som ikke kjenner hverandre fra før. Ett av målene mine som hestetrener er å utvikle en god følelse av samspill med hesten, - det å kunne tenke som hesten og lese mest mulig av dens atferd. Sammen med hesten ”gjør jeg derfor som hesten”. Vi må sette oss inn i hestens psykologi og sosiologi, og vi må prøve å være på nivå med hesten. Vi skal ikke gjøre hesten om til en sløv og overtrent robot, men heller prøve å skape et partnerskap med dette fantastiske dyret. Vi skal prøve å bli stimulert og inspirert av hverandre. Hvordan oppnår vi dette? Først må vi selvsagt bli venn med hesten. Hesten skal stole på oss og ikke frykte oss. Neste skritt, eller en del av denne treningen er å dominere hesten. Å dominere hesten er veldig viktig. Uten at vi dominerer hesten får vi heller ikke hestens respekt og den vil sannsynligvis selv prøve å dominere og utfordre oss. Det er dessuten viktig for hesten, både mentalt og instinktivt, å hele tiden vite hvem som er alfahesten av oss to. Jeg vet at det er inn i flere miljøer å hevde at det er unødvendig, ja helt feil, å dominere hesten. Ja det hevdes til og med at det knapt finnes dominans i en hesteflokk, men derimot hersker ro, fred og fordragelighet i flokken til enhver tid. Når jeg observerer en slik hesteflokk er det en bekreftelse på at rangrdningen er avklart og at ingen i gruppen utfordrer noen som er over i rang. Slik er det også med meg og min flokk (de hestene jeg håndterer og omgåes). Jeg er den ubestridte leder til enhver tid, og ingen tviler på det. Den respektløse hesten har flere måter å vise det på, men ikke alle er like tydelige. Det opplagte overrasker ikke noen. Spark, biting og slag med frambeina, eller hesten nekter å bevege seg, steiler og bukker, stresser på tur, rykker og napper i bittet, drar deg avgårde og skubber og dytter deg. De mer usynlige tegnene på respektproblemer overrrasker nok mange mer; - Aggressivitet under foring. - Snur baken til deg i luftegården. – Får deg til å vike for den. – Nekter å laste. – Viser irritasjon når den strigles. – Legger vekta på deg under hovrøkt og skoing. - Eller trekker beina til seg. – Dårlig eller ujevn fremdrift – Vil ikke stå rolig - Napper deg når du fester hjorten. Bare småting vil mange si. Jo det er sant, men èn av disse er nok og summen kan bli katastrofal. Besluttsomhet og selvsikkerhet Det er spesielt to forhold hos mennesket hesten ikke får respekt av. Mangel på selvtillit – og aggressivitet. Har vi selvtillit (får vi av mye erfaring) og erstatter aggressiviteten med besluttsomhet så respekterer hesten deg mer etter hvor mye du har av dette. Grunnen er at det er akkurat disse to kvalitetene hesten leter etter hos alfahesten. Det motsatte, frykt og aggressivitet (noe mennesker ofte viser under lasting av hest) er egenskaper som ikke passer for en leder. Hva er dominans og hvordan dominerer vi Desverre er det mange misforståelser om hva dominans er og hvordan den utøves. Jeg hører ofte folk si at han eller hun fikk hesten til å gjøre alt mulig uten at hesten ble dominert i det hele tatt. Folk som er dyktige med hest er dominante uten at de trenger å vise det, eller uten at mindre erfarne hesteeiere legger merke til det som skjer. Hesten leser treneren eller hesteeierens utstråling. På samme måte vil hestene allerede når en slik person viser seg i stalldøren gjenkjenne vedkommende som en alfahest. For hesten er dette instinktivt og naturlig, noe positivt. Når mine foreldre ba meg gjøre noe trengte de sjelden understreke det med dominant opptreden. At de var mine ledere var en naturlig ting for meg. Slik må det også være i forholdet mellom oss og hesten. Å dominere en hest vil si å kontrollere dens bevegelser – at den skal bevege seg - hvor den skal bevege seg - eller at den ikke får bevege seg i det hele tatt. Den mest effektive måten å dominere en hest på er ved å jobbe hesten i løst i en rundpaddock (bildet over) eller i leietau eller longertau. Vi sier gjerne at vi jobber hesten fra bakken. Bakkearbeid kaller mange det. Betegnelsen kommer fra det engelske ground work. Det er således ikke snakk om fysisk trening i motbakker. Denne dominanstreningen kaller mange også for å leke med hesten. Kontroll over hestens bevegelse utøves selvsagt også når vi rir eller kjører og ber hesten flytte på seg eller om å stå i ro. En god del av oss hesteeiere syns vi har best kontroll på hesten når vi rir eller kjører. Grunnen til det er så enkel som at det er dette vi har trent på og behersker best. Derved adlyder også hesten oss best i den situasjonen. Saken er imidlertid at hesten aksepterer oss som ledere på en helt annen måte når vi er likemenn. Det vil si når vi også går på bakken slik den gjør, og får den til å flytte på seg uten bruk av utstyr, slik en annen alfahest ville gjort. Noen kaller denne formen bakkearbeid for lek. Gjør vi det bør vi også være bevisste på å ”vinne” leken hver gang. Med å vinne mener jeg her at vi virkelig får hesten til å flytte på seg når vi ber om det. Ber vi hesten flytte seg et steg og den sier nei, og vi gir opp, så er det hesten som dominerer oss.Hesten vil gjerne vite hvem som er leder, raskest, kvikkest og modigst. Med de øvelsene jeg legger inn blir ”leken” en slags konkurranse om om å få hesten til å flytte seg med framparten, bakparten, rygge, skritte og løpe rundt deg, sideveis bevegelser og kanskje løpe over og under forskjellige hinder og trange områder. Jeg begynner alltid med det enkle først - det å bare få hesten til å bevege seg. Etter hvert som den forstår meg og aksepterer min dominans kan jeg kreve mer av hesten. På denne måten bygger vi opp trygghet hos hesten overfor oss, og vi bygger opp hestens selvtillit. Vi menensker motiverer hesten ved å gjøre det komfortabelt når den gjør rett, i form av fristed (hvile) eller ros og til og med godsaker. Om du studerer hester i flokk over litt tid vil du se at det foregår slik dominans konkurranser i større eller mindre grad mellom dem hele tiden. Den hesten som får de andre til å flytte seg etablerer seg som lederen. Alfahesten dominerer alle, mens nr 2 på rangstigen dominerer resten av flokken, osv. Lederen kan være en hingst, hoppe eller valakk, men uansett må den gjøre seg fortjent til sin lederrolle og må kjempe for å opprettholde det hver time av døgnet hele tiden. Gjør den ikke det vil en annen hest fort prøve å overta lederrollen. Slik er det mellom oss og vår hest også. Ofte opplever jeg at hesteeiere kommer til meg med hester som de sier bare forandret seg over natten fra en pusling til en råtass. Opplever vi hesten vår som en pusling er det sannsynligvis et tegn på at vår form dominans virker. Om råtassen plutselig dukker opp er det nok vi som ikke er bestemt nok i vår omgang med hesten. Dersom vi tillater hesten å ”vinne” leken stimulerer vi den til å ta eller ta tilbake lederrollen. De av oss som forstår og gjenkjenner denne svakheten hos seg selv vil kunne utnytte dette til å utvikle sin egen bevissthet over sin ubevissthet, rett og slett. Vi bør ha evnen til å kunne le av oss selv og våre feil og ikke ta det personlig når hestens atferd plutselig endrer seg. Hesten følger egentlig bare sine instinkter, å overta lederrollen når den egentlige lederen ikke lenger viser interesse for lederrollen. Det å være bestemt Det kan være vanskelig å vise hva rett bestemthet er ved demonstrasjoner. Lettere er det ikke å forklare med ord. Vi menensker har langt fra samme forhold til ordet bestemthet. Situasjonen vi er i spiller også stor rolle. En liten bevegelse med håndflaten, et vink, kan være nok til å utligne motstanden, mens en liten påplussning gjør det akkurat passe. En middels motstand fra hesten skal med andre ord møtes med en middels bestemthet. Er du for svak vil hesten bare fortsette med sin atferd og problemet forverrer seg. Er du for bøllete eller har en for aggressiv holdning i din bestemthet kan du skremme hesten eller gjøre den engstelig. Noen hester vil kunne ty til forsvarshandlinger når de føler seg truet. Det kreves derfor ganske lang erfaring med flere hester før vi finner ut hva som er den riktige ballansen mellom bestemthet og mykhet. Du skal uansett aldri behøve å være fastere eller mer bestemt enn en tilsynelatende bestemt hest. Når det er sagt, - hester kan være utrolig bestemte mot hverandre. Uansett vil ”taperen” aldri bli fornærmet eller skremt. Taperen forandrer sin atferd og bøyer seg for alfahesten. De fleste mennesker får liksom ikke til å være fast, bestemt og besluttsom uten også å miste tålmodigheten og så bli både sint og voldelig. Frykt og mangel på selvtillit og mangel på kunnskap om oss mennesker er også noe av hestens problemer. Hesten velger derfor lett tilsynelatende mindre intelligente og effektive løsninger når vi tilbyr den å løse en utfordring. Om vi blir sinte og aggressive forverrer vi situasjonen for hesten og læreprosessen. Når hesten ikke forstår hva vi ber om må vi heller være mer spesifikke. Selv går jeg gjerne tilbake til å be om noe jeg vet hesten forstår og kan gjøre. Så begynner jeg på nytt derfra. Jeg prøver hele tiden å arbeide med minst mulig motstand i hesten. For hesten er all slik trening av stor psykologisk betydning. For hesten handler dette om å vike for alfahesten. Avhengig av hvor seriøst hesten er i sitt ønske om å ta tilbake/opprettholde sin lederrolle, puffe og dytte på oss, kan vi nok oppleve å måtte bli ganske så besluttsom og bestemt før hesten forstår at vi mener alvor. Bestemthet i faser Å slå til en hest gjentatte ganger uten noen form for advarsler er en uakseptabel og voldelig atferd mot hesten. Det hender desverre at folk gjør dette når de er i dårlig humør, når de er redd, sint eller frustrert. Det er uansett fullstendig uakseptabelt. Slik atferd er ikke naturlig blant hester. Ingen hester tyr til voldelig atferd uten først å ha sendt ut flere advarsler. Hester viser flere grader av advarsler og bestemthet mot medlemmer av flokken som er lavere i rang. Før en hest langer ut et spark etter en annen hest vil den først gi en ”advarsel”. Først viser den agressivitet med blikket. Et signal ingen hest vil misoppfatte eller unngå å se. Om vedkommende hest ikke flytter seg vil alfahesten i neste ”fase” kanskje strekke halsen, legge på ørene, vifte med halen. Siste advarsel, ”fase”, vil være at hesten løfter opp bakbeinet for å sparke. Siste ”fase” er selve avfyringen av sparket. De fleste av oss ser ikke den første eller de to første fasene. Vi ender derfor opp med å bli sparket og lurer på hvor det kom fra og hvorfor det skjedde? En hest vil imidlertid se signalene og raskt bestemme seg for om den skal bevege seg bort fra faresonen. Det er viktig å være klar over at når alle advarsler er gitt vil den dominante hesten sparke for å treffe! Den mindre dominerende hesten vil kanskje sparke tilbake, men den vil bomme fordi den samtidig tenker på å vike unna. Et annet viktig forhold å merke seg er at jo mer dominant en hest er jo kortere intervaller vil det være mellom fasene. Det kan i noen tilfeller være snakk om brøkdeler av et sekund mellom første advarsel, det agressive blikket, og selve sparket. At ting skjer i faser er noe hesten forstår og som derfor kan utnyttes i treningen. Jeg benytter derfor faser eller skalaer konsekvent i all trening. Når jeg ber hesten som står på bakken om å flytte bakdelen bort fra meg så vil alltid fase 1 være at jeg fokuserer på hestens bakpart. Fase 2 er at jeg beveger meg mot hestens bakpart. I fase 3 berører jeg bakparten. Fase 4 press mot bakparten. Fra fase 5 og videre opp er det snakk om å vise mer bestemthet og et kroppsspråk som understreker eller passer til den grad av bestemthet jeg vil vise. Hver gang hesten flytter seg gir jeg ros. Når jeg begynner på nytt er det alltid fase 1. Jeg starter med andre ord aldri med et sterkt press eller signal, men øker gradvis i faser. Denne planen og treningsteknikken er enda viktigere om jeg har for meg en hest som har til hensikt å flytte på meg. Om jeg ikke har slike faser av bestemthet vil en slik hest fort konkludere med at jeg mangler bestemthet nok til å være en alfahest Ikke bli for ivrig når hesten begynner å forstå deg og viker for press. Desverre gjør mange den feil at de maser om det samme om og om igjen, uten pause. Gi hesten flere sekunders pause mellom hver gang den svarer positivt på det du ber om og til du repeterer. Vi må ikke glemme at hesten ikke lærer av det den gjør i øyeblikket, men av rosen den får etter å ha gjort det. Hesten tillit og respekt overfor oss øker også hele tiden under læreprosessen. Jo mer respekt vi høster jo mindre bestemt og fast trenger vi være. Studer alfahesten og se hva et blikk kan få utført. Kun mot oppsetsige individer må alfahesten gå til høyere faser. Pisk - eller ikke pisk Desverre har mange hesteeiere et negativt forhold til pisken. Det er synd fordi pisken er et uvurderlig hjelpemiddel. Det er hva du bruker pisken til og hvordan som er det avgjørende ikke pisken i seg selv. Selv har jeg mitt ståsted i travsporten, hvor bruk av pisk er vanlig. Jeg bruker ofte mye tid under kursing til å forklare og vise hvor human og effektiv pisken er som treningsverktøy. At noen føler seg uvel med tanke på å ”slå” sin hest er en vanlig motforestilling til pisken. Vi kjenner oss vel alle igjen. Vi er glad i hesten vår og tenker og føler ut fra et menneskelig ståsted. Har vi en stresset hest nøler vi dessuten, i frykt for å gjøre hesten enda mer stresset og usikker. Å la være å gå til høyere faser virker kanskje i en gitt situasjon som en fornuftig tanke, men ikke sett med hestens øyne. I hestens verden er det eneste fornuftige å ty til hardere midler, når det trengs. Om jeg ikke får den responsen jeg er ute etter, og vegrer meg for å gå til en høyere fase, feks. ved ikke å bruke pisken sterkt nok i en gitt situasjon vil hesten oppfatte to ting: 1. – at jeg er usikker og ikke utstråler den selvsikkerhet som kreves for å være alfahest. 2 – at jeg sier noe uten å følge opp betyr at jeg er svak, noe hesten oppfatter og vil bruke til å overta ledelsen selv. Når jeg jobber med en redd og usikker hest betyr selvsikkerhet enda mer. Jeg må på en måte utligne hestens problemer ved at jeg gir den et enda bedre lederskap. Det interessante er at jo flinkere vi blir til å omgås hesten på bakkenivå, i sal og i vogn , jo færre slike signal på respektmangel vil vi se. Gjør vi oss fortjent til et godt forhold til vår hest, gjennom å oppnå status som alfahest, vil hestens atferd mot oss forandre seg fra disrespekt og mishag til respekt og tillit, villighet, lekelyst og entusiasme. Det handler ikke bare om å løse ett eller flere treningsproblemer, men om å finne nøkkelen til respekt. I engelsk og amerikansk omtale av hest og om hestetrening møter vi ofte ord som feel og feeling. Det er vanskelig å finne et norsk ord eller begrep som fullt ut forklarer hva feel og feeling er. Denne artkkelen er skrevet av den amerikanske hestetreneren, Jim McCall. Å oversette med føl og føle blir ikke helt riktig. Her er det snakk om noe abstrakt, som vi verken kan se eller ta på. Men vi kan fornemme det. McCall: Idiotsikre metoder med skritt-for-skritt instruksjoner for hestetrening finnes ikke. Til tross for de papirmengder som er gått med til å skrive om dette subjekt, så finnes det ikke noen eksakt metode som kan hevdes å være den rette. Selv innen sterkt spesialiserte oppvisningsområder varierer teknikkene og metodene. Hver individuelle trener, uten hensyn til hva slags hester som trenes, har sin måte å gjøre tingene på. Treningsmetoder som har vist seg spesielt effektive i utdannelsen av hester til forskjellige westerngreiner for en rekke trenere, har vært gjenstand for lange studier. Likevel, beskrivelser av disse høyt aksepterte metodene, som har vært tilgjengelig for mange unge og entusiastiske kommende trenere, har likevel ikke slått an hva gjelder å gjøre nye trenere i stand til å passe i skoene til de virkelig store trenerne. Grunnen er at ord kan aldri gi hele bildet. Uansett hvilke teknikker en hesteeier prøver å mestre, så kan ord kun bygge et program for vedkommende, en serie av nødvendige skritt han må ta for å nå det endelige målet. Uansett hvor iherdig du leser om løsninger på et spesifikt atferdsproblem så kan det ikke gjøre deg til en trener. God trening utvikles gjennom en gave kalt feel. Dette er noe en god trener gjenkjenner instinktivt. Det er denne evnen hos treneren som skiller det mekaniske fra det artistiske, hesteeieren fra hestekaren. Feel er noe som kommer gjennom å kjenne hester, men det er ikke noe som er synonymt med å ha kjent mange hester. Enkelte hestekarer sier at bare de heldige er født med denne egenskapen. Jeg mener imidlertid at alle er født med i det minste litt av denne egenskapen for å føle hesten. Derfor tror jeg også hestefølelse kan utvikles. Faktisk må den utvikles for fult ut å kunne utnyttes. Ingen er født som hestetrener. Ingen talent blomstrer fullt ut ved sin første utøvelse. Artister som er blitt berømte for sine Gudegitte evner, har likevel litt for å nå sitt høye nivå. De har studert og de har eksperimentert. Det samme gjelder for hestetrenere.
Å trene hester er en kunst. Akkurat som følelsen blåser liv i artistens kappe, gir følelsen hestetreneren en mulighet til å forme råmaterialet til et utrykk eller bilde av seg selv. Hvor finner du et mer formbart råmateriale enn en ikke-bortskjemt unghest? Istedenfor råmaterialene til en maler, lerret og farger, har hestetreneren et levende dyr som han kan skape i sitt bilde. Slik følelse er lett å gjenkjenne. Hester merker den umiddelbart. En unghest med redde øyne roer seg ned bare ved berøringen av en hånd. Et ord som så vidt forlater leppene som en hvisken vil få hesten til å gi alt. En hestekar med følelse kan spasere rett gjennom en hesteflokk og kanskje ikke forstyrre en eneste hest i flokken. De kan komme inn i hvilken som helst stall uten at en hest blir urolig. Likevel kan en hestekar med følelse, på et øyeblikks varsel vise kraft og styrke. Disse hestekarene forstår hestens verden. Uansett hva de ellers holder på med så tenker de alltid på hesten. Hesten er deres liv. Det er selvsagt ikke nødvendig å ha dette totale forholdet til hesten for å utvikle en form for samhørighet med en hest. Imidlertid er det nødvendig å ha denne alt-oppslukende omsorg om en person ønsker å nå fram til sitt absolutte potensiale som hestetrener. For å kunne bli en stor kunstner kreves det tid og forsakelse. Eier du en hest så er du en hestetrener. Det er ikke mulig å håndtere en hest uten å lære hesten noe. Uansett om du gjør bevisste handlinger rundt hesten eller ikke, så påvirker du den atferd hesten har når den er sammen med deg. Om du rir hesten eller bare går ved siden av den, så skaper du likevel en situasjon hvor samspill oppstår. Med mindre du er klar over dette faktum, så kan slik tilfeldig trening påvirke hestens atferd i en retning du ikke ønsker. Fra hestens ståsted, enten du oppfatter det eller ikke, er all atferd sammen med deg oppmuntret eller ikke oppmuntret. Dine handlinger, bevisste eller ubevisste, avgjør om hesten gjentar sin måte å reagere på eller ikke. Å kontrollere hestens atferd er trening. Som jeg tidligere har pekt på så kreves det fin følelse for å bli en god trener. Ønsker du å utvikle følelse må du også ønske forstå hesten: dens tanker og ønsker, samt hva som skremmer den og hva som behager den. Hestens verden er bygd på enkeltheten i dens følesesmessige respons. Hesten uttrykker følelser ved å prøve å skjule dem. For fullt ut å kunne forstå hesten så må du se verden slik hesten ser den. Og du må lære deg å stole på det du selv føler. Så må du handle. På et øyeblikk må du reagere på det hesten gjør på en måte som samsvarer med hva hesten føler. Du må reagere kvikt og du må gjøre det med følelse. Nå er det opp til hesten å fortelle deg om din handling var rett eller gal. Var din handling rett blir alt lett. Da skjer det slik du hadde forventet. Når du gjør feil vil hestens reaksjon også ofte fortelle deg hvor stor feilen var. En stor feil kan få deg til å dumpe i bakken, mens en liten feil bare gir deg et stryk av halen, eller et sint øre. I begynnelsen er det alltid lettest å korrigere det mest opplagte. Det ultimate her er at dine evner til å roe ned og glatte over en feil også forteller hvor god en hestekar du er. Å kunne viske ut små feil er like viktig som å viske ut store feil. Klarer du å takle slike små variasjoner i press, ja så vil god ballanse og timing få hesten din til alltid å ville gjøre noe for deg. Vi kan godt si, "Om hesten ikke reagerer på et lett trykk fra din hel, så øk presset til et lett dunk." Men det forteller deg ikke hvor lett et "lett trykk" er eller hvor hardt et "lett dunk" er. Noen hester har veldig følsomme sider, mens andre synes å være født uten nervetråder i det hele tatt. Men det er du som rir hesten akkurat der og da, og det er bare du som føler hesten under deg og som kan bedømme hvor mye press du skal bruke. Hesten vil fortelle deg om din bedømmelse av situasjonen var rett. Hester er uttrykksfulle dyr. De komuniserer gjennom handlinger. For å forstå hva hesten prøver å fortelle deg må du utvikle en ny form for følelser. Du må lytte med øynene, med dine bein, dine hender, hele din kropp. Du må rett og slett utvikle følelse. Du må entre inn i hestens veden og lære deg å uttrykke deg på samme måte som hesten. Du må lære deg å komunisere med kroppsbevegelser istedenfor med ord. Når du først åpner denne komunikasjonskanalen vil hesten fremstå som mindre mystisk. Å se hesten gjennom dens egne øyne vil også sette deg istand til å føle hva som stresser den og hva som behager den. Nå vil du etter hvert begynne å leve i en veden hvor følelse vil gjøre deg til leder over den hest du ønsker å påvirke. Her kommer jeg etter hveert til å legge ut små treningsblogger men råd og treningstips.
Treningsbloggene eller tipsene er ofte basert på svar jeg har gitt til hesteiere som har bedt om mine råd. Har du spørsmål å stille meg kan det godt hende svaret blir lagt ut her som blogg. Jeg nevner selvsagt ikke spørsmålstilleren sitt navn i bloggen. Sender du inn spørsmål kan du gjøre det som en kommentar. Er spørsmålet omfattende foretrekker jeg at du sender inn spørsmålet via kontaktskjemaet. Feilen noen gjør er at de faktisk prøver å "fange" hesten. Gjør vi det på den måten blir problemet bare større og hesten blir lært å ikke la seg fange inn. Selv om teorien for en riktigere tilnærming til dette probllemet er enkel å forklare, kan den praktiske gjennomføringen være vanskelig for nybegynnere. Det vet jeg av egen erfaring. Slik beskriver jeg løsningen: Når du går inn i luftegården kysser/smatter du på hesten helt til den ser på deg. Gjør den ikke det likevel får du dens oppmerksomhet ved å slå med leietauet mot ditt lår, eller på annen måte. Får du fremdeles ikke respons fra hesten må du sette nok press på den til at den går/løper sin vei. La hesten løpe til han stopper opp. Ser den på deg blir du passiv, snu ryggen til og kanskje gå din vei bort fra hesten. Følg likevel med hesten i øyekroken. Om hesen skulle snu baken til deg og gå sin vei, setter du på nytt press på den. Driv hesten bort fra deg hver gang den snur rompa til deg eller beveger seg bort fra deg. Bakk unna og gi hesten mer plass og komfort når den ser på deg eller beveger seg mot deg. Bruk kysselyder for å lære hesten å ha sin oppmerksomhet på deg. Med det kan du spare en del fysisk arbeid. Er hesten lite motivert til å lytte til deg så driver du den rundt i luftegården noen runder uten å la den stoppe. Etter en tid vil hesten bli sliten eller i det minste litt trøtt. Den vil ønske å stoppe. Det lar du den gjøre, men han får kun stå i fred om den stopper opp og ser i din retning. Hvis ikke kysser du på den igjen og eventuelt setter den i bevegelse igjen. Etter hvert vil nå hesten ha lært at den bare får hvile når den ser på deg. Nå gjelder det å gjøre det enda mer behagelig for hesten jo nærmere mot deg den kommer. Ved ekstra vanskelige hester må du bruke noe tid på å komme opp til de. Når hesten står rolig beveger du deg på en avslappet måte noen skritt mot den. Snu deg igjen og gå de samme skrittene bort igjen. Gjennta dette flere ganger og ta hver gang ett lite skritt nærmere. Tror du imidlertid at hesten vil snu seg når du har tatt to skritt mot den, ja så snur du allerede etter ett skritt. På samme måte snur du etter 4 skritt om du tror hesten ikke tåler 5. Det viktige her er å lære hesten at det eneste du vil er å ta noen skritt mot den for så å gå vekk igjen. Det er viktig nå på ete stadiet at hesten ikke blir så redd/engstelig at den snur og går sin vei. Da må du i såfall begynne på nytt med å drive den bort fra deg. Hesten bak skal du ikke se! Noen hester er veldig engstelige og da kan det være lurt å bevege seg med skulderen i mot, ja eller også å gå baklengs opp mot hesten. Husk også på å ha dine hender på en avslappet måte. Ikke utstrakt klar til å grabbe tak i et eller annet. Hold hendene gjerne foldet forran deg med grimen/leietauet. Det er en posisjon som virker beroligende på hesten. Etter hvert får du kanskje komme helt opp til hesten. Stryk den over pannen, halsen etc og gå bort igjen. Gjennta flere ganger. Stryk den med grimen og gå bort igjen. Har hesten grimen på så ikke gjør bråe bevegelser for å fange den. Gjør du det og ikke klarer å holde den fast har du gjort problemet enda større. Vent alltid til du rolig og sikkert kan sette leietauet fast. Tren på dette når du har tid ellers ved å gå inn i luftegården til hesten og fang den inn. Gi mye ros og kos. Slipp den løs og gå din vei. På den måten gjør du det behagelig for hesten å bli fanget. |
Om OleOle har 30 års erfaring med hest og hestetrening. Velkjent og kunskapsrik og med allsidig erfaring med såvel kjørhester som ridehester. Natural Horsemanship siden 1995. Eier og trener travhester. Bloggarkiv
October 2019
Kategori
All
|