I engelsk og amerikansk omtale av hest og om hestetrening møter vi ofte ord som feel og feeling. Det er vanskelig å finne et norsk ord eller begrep som fullt ut forklarer hva feel og feeling er. Denne artkkelen er skrevet av den amerikanske hestetreneren, Jim McCall. Å oversette med føl og føle blir ikke helt riktig. Her er det snakk om noe abstrakt, som vi verken kan se eller ta på. Men vi kan fornemme det.
McCall:
Idiotsikre metoder med skritt-for-skritt instruksjoner for hestetrening finnes ikke. Til tross for de papirmengder som er gått med til å skrive om dette subjekt, så finnes det ikke noen eksakt metode som kan hevdes å være den rette. Selv innen sterkt spesialiserte oppvisningsområder varierer teknikkene og metodene. Hver individuelle trener, uten hensyn til hva slags hester som trenes, har sin måte å gjøre tingene på.
Treningsmetoder som har vist seg spesielt effektive i utdannelsen av hester til forskjellige westerngreiner for en rekke trenere, har vært gjenstand for lange studier. Likevel, beskrivelser av disse høyt aksepterte metodene, som har vært tilgjengelig for mange unge og entusiastiske kommende trenere, har likevel ikke slått an hva gjelder å gjøre nye trenere i stand til å passe i skoene til de virkelig store trenerne. Grunnen er at ord kan aldri gi hele bildet. Uansett hvilke teknikker en hesteeier prøver å mestre, så kan ord kun bygge et program for vedkommende, en serie av nødvendige skritt han må ta for å nå det endelige målet. Uansett hvor iherdig du leser om løsninger på et spesifikt atferdsproblem så kan det ikke gjøre deg til en
trener.
God trening utvikles gjennom en gave kalt feel. Dette er noe en god trener gjenkjenner instinktivt. Det er denne evnen hos treneren som skiller det mekaniske fra det artistiske, hesteeieren fra hestekaren. Feel er noe som kommer gjennom å kjenne hester, men det er ikke noe som er synonymt med å ha kjent mange hester. Enkelte hestekarer sier at bare de heldige er født med denne egenskapen. Jeg mener imidlertid at alle er født med i det minste litt av denne egenskapen for å føle hesten. Derfor tror jeg også hestefølelse kan utvikles. Faktisk må den utvikles for fult ut å kunne utnyttes.
McCall:
Idiotsikre metoder med skritt-for-skritt instruksjoner for hestetrening finnes ikke. Til tross for de papirmengder som er gått med til å skrive om dette subjekt, så finnes det ikke noen eksakt metode som kan hevdes å være den rette. Selv innen sterkt spesialiserte oppvisningsområder varierer teknikkene og metodene. Hver individuelle trener, uten hensyn til hva slags hester som trenes, har sin måte å gjøre tingene på.
Treningsmetoder som har vist seg spesielt effektive i utdannelsen av hester til forskjellige westerngreiner for en rekke trenere, har vært gjenstand for lange studier. Likevel, beskrivelser av disse høyt aksepterte metodene, som har vært tilgjengelig for mange unge og entusiastiske kommende trenere, har likevel ikke slått an hva gjelder å gjøre nye trenere i stand til å passe i skoene til de virkelig store trenerne. Grunnen er at ord kan aldri gi hele bildet. Uansett hvilke teknikker en hesteeier prøver å mestre, så kan ord kun bygge et program for vedkommende, en serie av nødvendige skritt han må ta for å nå det endelige målet. Uansett hvor iherdig du leser om løsninger på et spesifikt atferdsproblem så kan det ikke gjøre deg til en
trener.
God trening utvikles gjennom en gave kalt feel. Dette er noe en god trener gjenkjenner instinktivt. Det er denne evnen hos treneren som skiller det mekaniske fra det artistiske, hesteeieren fra hestekaren. Feel er noe som kommer gjennom å kjenne hester, men det er ikke noe som er synonymt med å ha kjent mange hester. Enkelte hestekarer sier at bare de heldige er født med denne egenskapen. Jeg mener imidlertid at alle er født med i det minste litt av denne egenskapen for å føle hesten. Derfor tror jeg også hestefølelse kan utvikles. Faktisk må den utvikles for fult ut å kunne utnyttes.
Ingen er født som hestetrener. Ingen talent blomstrer fullt ut ved sin første utøvelse. Artister som er blitt berømte for sine Gudegitte evner, har likevel litt for å nå sitt høye nivå. De har studert og de har eksperimentert. Det samme gjelder for hestetrenere.
Å trene hester er en kunst. Akkurat som følelsen blåser liv i artistens kappe, gir følelsen hestetreneren en mulighet til å forme råmaterialet til et utrykk eller bilde av seg selv. Hvor finner du et mer formbart råmateriale enn en ikke-bortskjemt unghest? Istedenfor råmaterialene til en maler, lerret og farger, har hestetreneren et levende dyr som han kan skape i sitt bilde.
Slik følelse er lett å gjenkjenne. Hester merker den umiddelbart. En unghest med redde øyne roer seg ned bare ved berøringen av en hånd. Et ord som så vidt forlater leppene som en hvisken vil få hesten til å gi alt. En hestekar med følelse kan spasere rett gjennom en hesteflokk og kanskje ikke forstyrre en eneste hest i flokken. De kan komme inn i hvilken som helst stall uten at en hest blir urolig. Likevel kan en hestekar med følelse, på et øyeblikks varsel vise kraft og styrke.
Disse hestekarene forstår hestens verden. Uansett hva de ellers holder på med så tenker de alltid på hesten. Hesten er deres liv. Det er selvsagt ikke nødvendig å ha dette totale forholdet til
hesten for å utvikle en form for samhørighet med en hest. Imidlertid er det nødvendig å ha denne alt-oppslukende omsorg om en person ønsker å nå fram til sitt absolutte potensiale som hestetrener.
For å kunne bli en stor kunstner kreves det tid og forsakelse. Eier du en hest så er du en hestetrener. Det er ikke mulig å håndtere en hest uten å lære hesten noe. Uansett om du gjør bevisste handlinger rundt hesten eller ikke, så påvirker du den atferd hesten har når den er sammen med deg. Om du rir hesten eller bare går ved siden av den, så skaper du likevel en situasjon hvor samspill oppstår.
Med mindre du er klar over dette faktum, så kan slik tilfeldig trening påvirke hestens atferd i en retning du ikke ønsker. Fra hestens ståsted, enten du oppfatter det eller ikke, er all atferd sammen med deg oppmuntret eller ikke oppmuntret. Dine handlinger, bevisste eller ubevisste, avgjør om hesten gjentar sin måte å reagere på eller ikke. Å kontrollere hestens atferd er trening. Som jeg
tidligere har pekt på så kreves det fin følelse for å bli en god trener. Ønsker du å utvikle følelse må du også ønske forstå hesten: dens tanker og ønsker, samt hva som skremmer den og hva som behager den.
Hestens verden er bygd på enkeltheten i dens følesesmessige respons. Hesten uttrykker følelser ved å prøve å skjule dem. For fullt ut å kunne forstå hesten så må du se verden slik hesten ser den. Og du må lære deg å stole på det du selv føler. Så må du handle. På et øyeblikk må du reagere på det hesten gjør på en måte som samsvarer med hva hesten føler. Du må reagere kvikt og du må gjøre det med følelse.
Nå er det opp til hesten å fortelle deg om din handling var rett eller gal. Var din handling rett blir alt lett. Da skjer det slik du hadde forventet. Når du gjør feil vil hestens reaksjon også ofte fortelle deg hvor stor feilen var. En stor feil kan få deg til å dumpe i bakken, mens en liten feil bare gir deg et stryk av halen, eller et sint øre. I begynnelsen er det alltid lettest å korrigere det mest opplagte. Det ultimate her er at dine evner til å roe ned og glatte over en feil også forteller hvor god en hestekar du er.
Å kunne viske ut små feil er like viktig som å viske ut store feil. Klarer du å takle slike små variasjoner i press, ja så vil god ballanse og timing få hesten din til alltid å ville gjøre noe for deg.
Vi kan godt si, "Om hesten ikke reagerer på et lett trykk fra din hel, så øk presset til et lett dunk." Men det forteller deg ikke hvor lett et "lett trykk" er eller hvor hardt et "lett dunk" er.
Noen hester har veldig følsomme sider, mens andre synes å være født uten nervetråder i det hele tatt. Men det er du som rir hesten akkurat der og da, og det er bare du som føler hesten under deg og som kan bedømme hvor mye press du skal bruke.
Hesten vil fortelle deg om din bedømmelse av situasjonen var rett. Hester er uttrykksfulle dyr. De komuniserer gjennom handlinger. For å forstå hva hesten prøver å fortelle deg må du utvikle en ny form for følelser. Du må lytte med øynene, med dine bein, dine hender, hele din kropp. Du må rett og slett utvikle følelse.
Du må entre inn i hestens veden og lære deg å uttrykke deg på samme måte som hesten. Du må lære deg å komunisere med kroppsbevegelser istedenfor med ord. Når du først åpner denne
komunikasjonskanalen vil hesten fremstå som mindre mystisk. Å se hesten gjennom dens egne øyne vil også sette deg istand til å føle hva som stresser den og hva som behager den. Nå vil
du etter hvert begynne å leve i en veden hvor følelse vil gjøre deg til leder over den hest du ønsker å påvirke.
Å trene hester er en kunst. Akkurat som følelsen blåser liv i artistens kappe, gir følelsen hestetreneren en mulighet til å forme råmaterialet til et utrykk eller bilde av seg selv. Hvor finner du et mer formbart råmateriale enn en ikke-bortskjemt unghest? Istedenfor råmaterialene til en maler, lerret og farger, har hestetreneren et levende dyr som han kan skape i sitt bilde.
Slik følelse er lett å gjenkjenne. Hester merker den umiddelbart. En unghest med redde øyne roer seg ned bare ved berøringen av en hånd. Et ord som så vidt forlater leppene som en hvisken vil få hesten til å gi alt. En hestekar med følelse kan spasere rett gjennom en hesteflokk og kanskje ikke forstyrre en eneste hest i flokken. De kan komme inn i hvilken som helst stall uten at en hest blir urolig. Likevel kan en hestekar med følelse, på et øyeblikks varsel vise kraft og styrke.
Disse hestekarene forstår hestens verden. Uansett hva de ellers holder på med så tenker de alltid på hesten. Hesten er deres liv. Det er selvsagt ikke nødvendig å ha dette totale forholdet til
hesten for å utvikle en form for samhørighet med en hest. Imidlertid er det nødvendig å ha denne alt-oppslukende omsorg om en person ønsker å nå fram til sitt absolutte potensiale som hestetrener.
For å kunne bli en stor kunstner kreves det tid og forsakelse. Eier du en hest så er du en hestetrener. Det er ikke mulig å håndtere en hest uten å lære hesten noe. Uansett om du gjør bevisste handlinger rundt hesten eller ikke, så påvirker du den atferd hesten har når den er sammen med deg. Om du rir hesten eller bare går ved siden av den, så skaper du likevel en situasjon hvor samspill oppstår.
Med mindre du er klar over dette faktum, så kan slik tilfeldig trening påvirke hestens atferd i en retning du ikke ønsker. Fra hestens ståsted, enten du oppfatter det eller ikke, er all atferd sammen med deg oppmuntret eller ikke oppmuntret. Dine handlinger, bevisste eller ubevisste, avgjør om hesten gjentar sin måte å reagere på eller ikke. Å kontrollere hestens atferd er trening. Som jeg
tidligere har pekt på så kreves det fin følelse for å bli en god trener. Ønsker du å utvikle følelse må du også ønske forstå hesten: dens tanker og ønsker, samt hva som skremmer den og hva som behager den.
Hestens verden er bygd på enkeltheten i dens følesesmessige respons. Hesten uttrykker følelser ved å prøve å skjule dem. For fullt ut å kunne forstå hesten så må du se verden slik hesten ser den. Og du må lære deg å stole på det du selv føler. Så må du handle. På et øyeblikk må du reagere på det hesten gjør på en måte som samsvarer med hva hesten føler. Du må reagere kvikt og du må gjøre det med følelse.
Nå er det opp til hesten å fortelle deg om din handling var rett eller gal. Var din handling rett blir alt lett. Da skjer det slik du hadde forventet. Når du gjør feil vil hestens reaksjon også ofte fortelle deg hvor stor feilen var. En stor feil kan få deg til å dumpe i bakken, mens en liten feil bare gir deg et stryk av halen, eller et sint øre. I begynnelsen er det alltid lettest å korrigere det mest opplagte. Det ultimate her er at dine evner til å roe ned og glatte over en feil også forteller hvor god en hestekar du er.
Å kunne viske ut små feil er like viktig som å viske ut store feil. Klarer du å takle slike små variasjoner i press, ja så vil god ballanse og timing få hesten din til alltid å ville gjøre noe for deg.
Vi kan godt si, "Om hesten ikke reagerer på et lett trykk fra din hel, så øk presset til et lett dunk." Men det forteller deg ikke hvor lett et "lett trykk" er eller hvor hardt et "lett dunk" er.
Noen hester har veldig følsomme sider, mens andre synes å være født uten nervetråder i det hele tatt. Men det er du som rir hesten akkurat der og da, og det er bare du som føler hesten under deg og som kan bedømme hvor mye press du skal bruke.
Hesten vil fortelle deg om din bedømmelse av situasjonen var rett. Hester er uttrykksfulle dyr. De komuniserer gjennom handlinger. For å forstå hva hesten prøver å fortelle deg må du utvikle en ny form for følelser. Du må lytte med øynene, med dine bein, dine hender, hele din kropp. Du må rett og slett utvikle følelse.
Du må entre inn i hestens veden og lære deg å uttrykke deg på samme måte som hesten. Du må lære deg å komunisere med kroppsbevegelser istedenfor med ord. Når du først åpner denne
komunikasjonskanalen vil hesten fremstå som mindre mystisk. Å se hesten gjennom dens egne øyne vil også sette deg istand til å føle hva som stresser den og hva som behager den. Nå vil
du etter hvert begynne å leve i en veden hvor følelse vil gjøre deg til leder over den hest du ønsker å påvirke.